Vårt nye fengsel

Krig uten kritikk er det som gjelder nå. Taus støtte til våre styrker i Afghanistan blir forlangt, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SELVFØLGELIG VAR det bare et spørsmål om tid før kravet om orden i rekkene ble til en offentlig revelje. Ropet på kollektiv disiplin har fulgt alle kriger, både på den sivile og den militære del av fronten. Derfor er det ikke uventet at ledende offiserer og politikere forsøker å stanse den gryende debatten om norsk deltakelse i krigsoperasjonene i Afghanistan. Meldingen om hva som nå er nasjonal holdning, ble offisielt avgitt over to sider i Aftenposten søndag. Der sto det at liten oppslutning og støtte hjemme kan utsette norske soldater for enda større fare i Afghanistan.

DET ER NATURLIG, og derfor ikke noe nytt, at nasjonale medier bør være omtenksomme og varsomme når det gjelder informasjon som i krig kan tenkes å ha etterretningsverdi for fienden. Noe annet er å be mediene tie om tilstanden i opinionen, f.eks. at halvparten av det norske folk er mot deltakelse i krigen. Meningsmålingene viser at folket er delt. Et lite flertall mener Norge fortsatt bør ha styrker i Afghanistan, men nesten like mange mener Norge bør trekke seg ut. Generalmajor Jon Berge Lilland, som har ansvar for utdannelse av tropper til NATO-operasjoner utenlands, sier det rett ut: "50 prosent støtte hjemmefra er ikke godt nok".

DENNE FRUSTRASJONEN er ikke vanskelig å skjønne. Den som skal ut på et farlig og komplisert oppdrag på vegne av den norske stat, har rett til å forvente både profesjonell organisasjon, politisk støtte og klar ideologisk overbevisning fra oppdragsgiverne. Samtidig er det viktig å holde fast ved at den politiske skepsisen til oppdraget ikke er rettet mot dem som tjenestegjør der. Jeg tror det er bred enighet om at alle norske soldater i Afghanistan skal ha – og fortjener – vår støtte, sympati og oppmerksomhet. Å gjøre dette til en ny form for "Heia Norge", er derimot en avsporing som skal hindre at vi diskuterer krigens muligheter, strategi og lengde.

GRENSEN GÅR NÅR det stilles krav – nærmest som ultimatum – om loddrett lojalitet og kritisk taushet. FrP’s forsvarspolitiske talsmann, Per Ove Width, sa til Aftenposten: "Hvis vi uttaler oss negativt om våre egne soldater, er det klart de blir mer utsatt". Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ville ikke se bort fra at hjemlig kritikk mot krigen kan oppmuntre Taliban, men la mest vekt på at det er viktig at våre soldater har det norske folk i ryggen.

ALT DETTE PEKER i samme retning: Maktens behov for lydig nasjonal taushet. Mest talende er likevel kommentaren fra stortingsrepresentant Bjørn Jacobsen, forsvarspolitisk talsperson for SV. Også han ser de militære farene i en kritisk opinion, men tilføyer så at "dette er prisen vi må betale for å komme fra et demokrati". Vi andre har i årevis trodd at avvikende meninger og en kritisk opinion er demokratiets fremste fordel. Ja, mer enn det, at det faktisk er folkestyrets grunnmur – og aldri noen ulempe eller en slags ubetalt regning. Når en nokså fremtredende SV-politiker som Bjørn Jacobsen mener debatt er en ubehagelig, men nødvendig omkostning, blir det lettere å forstå hvorfor partiet hans har muliggjort en kompakt majoritet i alt som handler om stormaktenes krigsmål og økonomiske interesser.

STRENGT TATT er politikernes utspill bare et ekko av hva professor Janne Haaland Matlary skrev i en artikkel i Dagbladet sist fredag. Der argumenterte hun for at de som agiterer mot krigen, har et direkte ansvar for at menneskeliv kan gå tapt. Det finnes ingen forskjell på felten i Afghanistan og et politisk seminar i Oslo. Professorpolitikeren sier debatt om krigen må tas i forkant av en militær operasjon, og avslutter med det som må være hennes livsmotto: Dette er ikke et felt for amatører. Problemet er at selv den mest spissede ekspertise kan ta feil. I mars 2003 – bare noen få dager før Irak-krigen – skrev Haaland Matlary i nettmøte i VG at Saddam Hussein hadde "biologiske og kjemiske våpen i et ukjent omfang". Åpenhet og debatt er alltid nødvendig for å korrigere denne type feilkilder.

ALLE SOM HAR oppnådd noe sammen med andre, kjenner enighetens kraft. Alle som har opplevd den pålagte enighetens virkning, vet hvor destruktivt ufritt fellesskap er. Falsk lojalitet eller medvitersk taushet er antakelig det aller siste de norske soldatene i Afghanistan trenger. Hvis det er riktig at vår militære evne ikke er større enn vår politiske vilje, er det selvmord å kvele debatt og opposisjon. I et mørklagt landskap gror det ingenting, heller ikke nasjonal enighet eller vilje.