Vårt ord med i laget

Er det sikkert at vår innflytelse i EU blir sterkere om vi blir medlem enn om vi står utenfor?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI KAN UNDRE OSS over hva som plutselig har skjedd med det norske folk, vi som har fulgt debatten om norsk medlemskap i EEC/EF/EU de siste tretti åra. Aldri har så mange som to tredeler av de som har tatt standpunkt sagt ja. Nå er det plutselig folket som presser på, mens den politiske eliten nølende lener seg tilbake, splittet som de ulike koalisjoner er i synet på medlemskap. Det er mange faktorer som kan forklare det voldsomme ja-siget som kommer fram på de siste meningsmålingene. EUs vedtak om utvidelse, innføringen av euroen, EØS-forhandlingene som demonstrerer at det kan bli nesten like dyrt å stå utenfor som å bli medlem, tilvenningen til de frie bevegelser gjennom EØS-medlemskapet, etc. Kanskje er vi vitne til en form for resignasjon snarere enn begeistring. Kanskje er det utslag av frykt for krig og for dårlige tider, med økende ledighet og dårlige konjunkturer, som gjør at vi ønsker et sterkere fellesskap med andre enn George W. Bush. Kanskje lokkes vi av lavere prisnivå. Kanskje føler vi oss utenfor, når vi ikke engang er med på euromyntens Europa-kart. Kanskje føler vi skyld over ikke å delta helhjertet i det store fredsprosjektet som mange mener EU er. Kanskje føler vi skam over ikke å dele vår rikdom med EU-land som er vanskeligere stilt enn oss. Eller kanskje tror vi på argumentet om at vi utenfor EU er nærmest uten innflytelse, mens vi innenfor ville ha så meget mer.

ET EU-MEDLEMSKAP vil føre til at Norge blir representert i de fora hvor viktige EU-vedtak fattes. Vi vil få muligheten til å påvirke, inngå i allianser, til å være med på flertallet i noen saker, og måtte tåle tap i andre sammenhenger. Vi vil ha de samme rettighetene som andre medlemsland og kunne påberope oss dem. Men vil våre muligheter til å påvirke innenfor systemet gi oss mer makt enn vi som viktig handelspartner har utenfor, over saker som vi ønsker å ha innflytelse over, som vi ideligen utkjemper innenrikspolitiske slag om her hjemme?

UTENFOR EU representerer Norge en part som forhandler med en annen part - EU. Vi ønsker hverandres goder. Norge vil ha adgang til verdens største marked. EU vil ha tilgang til våre ressurser, i første rekke penger, fisk og olje. De pågående forhandlingene om EØS-avtalen i forbindelse med EUs utvidelse viser oss posisjonene. Styrkebalansen mellom Efta- og EU-siden er dramatisk forskjøvet siden forrige gang. Men Norge og EU vil gi og ta og ende opp med et resultat som begge parter er rimelig fornøyde med. Forhandlingsresultatet vil neppe gi inntrykk av at Norge - rent befolkningsmessig - er en mygg, mens EU er en elefant. EUs behov for Norges ressurser vil være mer avgjørende enn befolkningsmessig styrkeforhold. EØS-avtalen er jo et slikt resultat av gjensidig interesse. Og EUs behov for fisk og energi er stigende.

INNENFOR EU vil Norge utgjøre én prosent av EUs befolkning, og ett av 26 medlemsland. I det utvidede EU ville vi trolig hatt 7 av 345 stemmer i Ministerrådet, 11 av 700 medlemmer i EUs parlament. Ved siden av å utgjøre en svært eksklusiv liten nasjonal gruppe i de ulike fora, vil vi beholde vår særhet også som EU-medlem. Vi vil fortsatt være en råvareleverandør i en sammenslutning av land som trenger våre råvarer. Vi vil ha interesse av høyest mulig pris på fisk og olje. De andre EU-landene vil være interessert i det motsatte. I EU vil vi måtte akseptere EUs fiskeripolitikk. I oljepolitikken har vi akseptert EUs gassdirektiv, hvis formål er friere konkurranse for å få ned prisene på denne energien for EUs innbyggere. Det kostet atskillig, og Norge kjempet forgjeves for å beholde sitt gassforhandlingsutvalg (GFU). At vi gjennom EØS-avtalen må godta dette og en rekke andre politiske vedtak som er vedtatt i EU uten vår medvirkning, er sant, men er ikke noe godt argument for at vi uten videre skal oppgi de muligheter vi tross alt har til å forhandle ut fra styrke i andre spørsmål.

RENTA ville gått ned dersom vi ble fullverdig medlem av EUs økonomiske union. Det vil si; den vil gå ned hvis renta den europeiske sentralbanken fastsetter er lavere enn den norske, og opp hvis det motsatte er tilfellet. Nå er rentedifferansen svær i norske låntakeres disfavør. Tre- fire prosentpoeng lavere rente ville vi hatt om Norge i dag hadde vært EU-medlem. Men til hvilken kostnad? De fleste økonomer mener det ville nødvendiggjort massive nedskjæringer i offentlig sektor. Nå brukes renta som et instrument for å kjøle ned eller varme opp økonomien for å holde prisstigningen lav. I EU ville vi på grunn av vår oljeøkonomi og særegne næringsstruktur ofte være i utakt med de andre landene, men likevel måtte leve under det samme inflasjonsmål og den samme rente. Alternativene til høyere rente vil kunne være mindre lønnstillegg, høyere skatter eller store nedskjæringer i offentlig sektor.

EØS-AVTALEN gjenspeiler summen av de gjensidige interesser og motsetninger som eksisterer mellom partene. Den er ingen perfekt ordning, men er heller ikke så gal som mange EU-tilhengere vil ha det til. Avtalen er ikke demokratisk, men det er heller ikke EU. Den dagen et solid flertall av det norske folk er varig overbevist om at det vil være i deres objektive interesse at Norge blir medlem, så blir vi medlem. Toget vil ikke være gått, og noe alvorlig galt vil neppe skje med Norge i mellomtida. Men flertallet bør være overbevist av gode argumenter, ikke av skremselspropaganda eller av forlegne EU-aktivister som er flaue over å være norske og som forherliger livet på innsiden.