Vårt store svik

Man blir ikke kjent med landet sitt før man har bodd i et annet. På 90-tallet bodde jeg seks år i USA. En av de mest påfallende forandringene ved det Norge jeg kom tilbake til, var den påtrengende hverdagsrasismen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

RASESPØRSMÅL HAR HELST vært betraktet som et utenrikspolitisk spørsmål i Norge. Noe som hendte andre steder. Og når vi på skolen øvde på å bli tolerante nordmenn, fikk vi særlig innsikt i skrekkhistoriene fra USA. Konflikten var så forenklet og lett å ta stilling til. De gode mot de onde. Martin Luther King jr. mot Ku-Klux-Klan. Og debatten om rasisme står egentlig bom fast i 60-årene.

«We are the World,» sang hvite og svarte stjerner side om side i 1985, og vi innbilte oss at nå var forskjellene overvunnet en gang for alle. Vi var blitt en stor Benetton-familie.

Seinere sang Michael Jackson - alene - «It don't matter if you're black or white». Men det var før han ble anklaget for pedofili og brutalt plassert tilbake i innhegningen med beskjed om at «du kan bare fortsette med de kirurgiske inngrepene dine. Hvit blir du fa'n ikke».

Popmusikken på 50- og 60-tallet dyrket ungdommen. Seinere kom ræppen og dyrket rase. De svarte artistene tok ordet nigger inn i vokabularet med snert og humor, men der var et viktig forbehold: Bare svarte sjøl fikk lov til å bruke ordet nigger. Språk er makt. Det vet vi hvite.

«RASISME ER STUEREINT i Norge», var budskapet fra Koigi wa Wamwere da han i boka «Hjertets tårer» i høst tok et oppgjør med norsk hverdagsrasismen. Hva skjedde? Han ble omtrent tiet i hjel. Det gikk heller ikke lang tid før det ble stille etter at den svarte gutten Arve Beheim Karlsen ble jaget uti elva på Vestlandet. Og det er en viss fare for at stillheten igjen vil senke seg over nasjonen når det nå går noen dager etter drapet på 15-årige Benjamin. Hvis vi ikke tar oss kollektivt sammen.

Vi er flinke til å snakke intellektuelt indignert om den usynlige rasismen. For dem det gjelder er rasismen gudbedre ikke usynlig.

Det er typisk norsk, ikke bare å være best, men også å tro at det er greit i 2001 å diskutere om det er lov å bruke ordet neger. Historien om Benjamin begynner egentlig her.

Men hva mer kan man vente av et land der selve folkehumoren nå er basert på vitser om mennesker med en annen hudfarge enn hvit? Hva mer kan man vente av et folk som i bunn og grunn synes det er greit at svarte blir avvist i restaurantkøer? Vi er kanskje ikke enige i at det skjer, men vi aksepterer det fordi vi fortsetter å gå på disse kafeene. Historien om Benjamin begynner egentlig der.

Og hva annet kan man vente av et land hvor ingen reagerer på at du og jeg går i varehyllene i butikkene og kjøper kaffe som heter Ali, krydder som heter Hindu eller Black Boy og sigarer som kalles Sorte Mand. Og hva har vi ikke opp gjennom moderne tid tillatt oss å kalle sukkerkulør og stålull og skosverte? I en god del andre land - blant annet USA - hadde dette vært uhørt. Men vi bryr oss ikke om sånt. Vi tenker ikke over at kanskje er det her historien om Benjamin begynner.

BARE HALVE JOBBEN er gjort i Norge. Kampen mot rasismen foregår på geografisk avgrensede områder. I ungdomsklubber. I noen kirkesamfunn og i enkelte skolegårder. Og i noen interesseorganisasjoner.

Vi savner ledere som kan stå opp og opptre på vegne av oss alle. For når det kommer til politikerne, har debatten en tendens til å ende opp i tradisjonelle liberale og konservative termer der det handler om å ha sitt på det tørre, og ellers være for skikkelige straffeutmålinger.

Frp får føre debatten på slike premisser fordi vi reduserer politikk til spørsmål om prosessuelle tiltak og nye lover.

Det er ingenting imponerende ved det Arbeiderpartiet har gjort for å oppdra folket i spørsmål om menneskesyn og holdninger mot rasismen. Det er ingenting imponerende ved den måten for eksempel Landsorganisasjonen håndterer spørsmål som angår innvandreres rettigheter i norsk arbeidsliv. LO er først og fremst hvite, norske arbeideres organisasjon.

ARBEIDERPARTIETS SVIK er unnamanøvrene og nølingen. Man har sviktet sin historiske oppgave som sosial bevegelse når det gjelder å bringe Norge over fra epoken som egalitært og homogent samfunn til et begynnende flerkulturelt samfunn. Det kommer vi antakelig til å betale en høy pris for.

I stedet henger vi igjen i en prosessuell opptatthet, en tro på at bare vi får ryddet opp i den institusjonelle rasismen og tatt resten til rettssalen, så ordner det seg. Rasisme er i bunn og grunn ikke et budsjett-, miljø- eller jusspørsmål, men en test på den politiske ambisjon. Vil vi noe mer enn bare å kontrollere sinne og frustrasjon?

Som samfunn har vi på dette vanskelige området kledd oss i lovgivningens trangbodde språk. Vi prøver hele tida å regulere oss bort fra de fleste dilemmaer i livet. Og så lenge den institusjonelle rasismen er målet for reformene, er naturligvis alt oversiktlig. Problemet begynner når vi tar inn over oss det faktum at rasismen kanskje er begrunnet i vår menneskelige trang til å katalogisere, etablere kastesamfunn som gjør det lettere å holde orden.

Referansene våre er ubehjelpelige når vi snakker om forhold som har med hjertet og vår natur å gjøre. Vi strever etter å skape en fargeblind lykke, mens det antakelig er viktigere enn noen gang å være fargebevisst og respektfull.

I forlengelsen av den alminnelige hverdagsrasismen er det blitt legitimt å uttrykke, ikke nødvendigvis hat mot andre, men en overstadig kjærlighet til seg selv, egen rase og egen kultur. Og når hatkulturens menn går til sengs om kvelden, løper deres fanatiske tilhengere ut i natta med brannbomber og kniver. De lever i skogbrynet. En av rollefigurene i en av bøkene til Terry McMillan sier: «Jeg har gjort alt riktig og oppnådd mye her i livet, men likevel blir jeg hele tida sparket i ræva.»

Man tror kanskje at innvandrere lever et normalt liv i dette landet? Politikk og lover kan ikke gjøre noe med hvordan man blir sett på og behandlet i dagliglivet. Det har sammenheng med at vi alle lever innenfor et sett av følelsesmessige rammer. Vi er satt til å leve innenfor de rammene. Det er kanskje normalt når vi titter fra utsiden og inn. Men det fortoner seg ikke normalt når man titter innenfra og ut.

NOEN AV OSS ER SÅ HELDIGE at vi kan gå tilbake til vår intellektuelle verden og teoretisere rundt rasespørsmål og hva som kan gjøres. Sorry, men de fleste med annen hudfarge i dette landet har ikke noe annet å gå tilbake til enn sitt eget sinne.

Min frustrasjon er intellektuelt begrunnet. For mange svarte er den først og fremst følelsesmessig. Og i denne sammenhengen er dette mye viktigere å ta hensyn til.

Vi må gjenåpne en debatt som har noen størrelse. Vi trenger politikere som kan lede, og tør å ta et oppgjør med lefling og grums i folkedypet. For det er den subtile rasismens knep vi må ta tak i. Det er der vi må begynne hvis vi skal rive ned de psykologiske innhegningene vi har plassert en gruppe mennesker i. Mekanisk opplæring og postulater kan sikkert hjelpe meg og andre til å oppføre oss mer politisk korrekt, men det er dessverre ikke nok.

DEN IRRITABLE TIDSÅND og det faktum at vi på en rekke områder ser en begynnende sosial uro i Norge gjør at vi trenger et nytt departement her i landet. Vi trenger en innenriksminister som kan sammenkalle til en annen type samråd. Vi har så mange spørsmål som nå burde diskuteres - og gjøres noe med. Før det er for seint.

Vi kan ikke lenger være sikre på at framtida blir bedre enn fortida. Det er i seg selv litt skremmende. Den største faren for Norge nå er at folkegrupper settes utenfor drømmen om framtida, utenfor likhetstenkningen som vi ellers skryter så mye av.

Nå er vi så travelt opptatt med å finne vår plass i en tvangsmessig kommersiell kultur at vi ikke lenger har tid til refleksjon. Det er som vi håper at illusjonen om hurtig avkastning i den private sektor skal føre til 100 prosent harmoni mellom rasene.

Hadde det vært så enkelt.

<B>RASISMEOFFER:</B> Arve Beheim Karlsen ble i lang tid utsatt for rasistisk mobbing. Han døde natt til 24. april 1999 - 17 år gammel.
NAZIOFFER: Benjamin Labaran Hermansen ble drept av nynazister på Holmlia i Oslo natt til sist lørdag. Hermansen ble 15 år gammel.