Vårt største drama

Den 11. september var jeg øyenvitne til det mest skjebnesvangre drama i vår tid. Det utspilles verken i New York eller Washington, men i Zimbabwe og fem afrikanske naboland. Der står vi midt oppe i kappløpet for å nå fram med mat og såkorn til 13 millioner sulttruede.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I slagskyggen av fjorårets terror i USA har det vært tungt å få oppmerksomhet om multikatastrofen som har bygd seg opp over tre år i det sørlige Afrika. Likevel tror jeg vi kan ha større muligheter enn ved tidligere sultkatastrofer å vinne kappløpet mot sultedøden og å få ut såkornet i tide. I Malawi og Zimbabwe kunne jeg sammen med kolleger fra Kirkens Nødhjelp se hvordan hjelpearbeidet har kommet i gang.

De 230 norske terrenggående lastebilene er allerede på plass. Mange tusen frivillige fra Røde Kors og kirkenettverkene står klare i tusener av lokalsamfunn for å fordele mat og såkorn og for å kontrollere at hjelpen ikke kommer på avveie. Avtaler er inngått med Verdens Matvareprogram om at genmanipulert mais ikke skal brukes som såkorn og males før den fordeles i hjelpeområdene.

Inntrykk

Tilbake i vår privilegerte norske virkelighet sitter vi igjen med sterke inntrykk. Her har vi verken naturkatastrofer eller epidemier. I det sørlige Afrika truer kombinasjonen av kronisk fattigdom og syv landeplager med å slå ut alt og alle. Verst var det å se hvordan spredningen av hiv/aids også sprer død og hunger.

I Zimbabwe er seks millioner mennesker - halve befolkningen - truet av sult. Mer enn en tredel av den voksne befolkningen er hivsmittet, stadig flere er ute av stand til å jobbe på markene og skaffe mat til familien. Utallige ganger så vi store familier med syv- åtte barn og én bestemor. Ingen andre voksne. Aids er vår tids svartedauden. Den river vekk liv i enorm skala. De voksne og produktive er de som faller fra. Barna og de eldste blir igjen uten forutsetninger for å klare seg uten hjelp.

Vi i hjelpeorganisasjonene har aldri i samme omfang vært stilt overfor denne kombinasjonen av sult og en galopperende hiv/aids-epidemi. I tillegg har tørke, flom og frost flere år på rad ødelagt avlingene. Politisk vanstyre og katastrofale landbruksreformer har gjort katastrofen komplett for de svakeste delene av befolkningen, som lider mest av et vanstyre de ikke har ansvar for.

Dugnad

Verdens Matvareprogram prøver å skaffe 1,2 millioner tonn mat til de sultende. De norske lastebilene skal transportere en firedel av denne maten - 300 000 tonn - i løpet av ni måneder. Nå håper vi folk flest i dette rike landet vil bidra til en enda større dugnad enn den som klargjorde og finansierte 243 kjøretøyer i løpet av noen korte juliuker. For én liten krone om dagen kan vi brødfø et menneske. 150 kroner gir nok såkorn og kunstgjødsel til en familie - nye 150 kroner gir mat nok til å holde liv i en familie på seks personer en hel måned. Det betyr at 450 kroner - samme sum som mange av oss bruker under et restaurantbesøk eller en handlerunde - er nok til å gi livet i gave til familien fra nå og helt fram til jul.

Kommer fram

Flere har spurt seg om hjelpen faktisk kommer fram. Ja, vi har med selvsyn sett at i Zimbabwe, det vanskeligste landet vi arbeider i, kommer hjelpen også fram til politisk opposisjonelle, til alle åtte provinsene og til de aidssyke som tidligere var utstøtte. Verken Røde Kors eller kirken kan eller vil tillate politisk overstyring av vårt hjelpearbeid.

De aller fleste av oss kan huske de forferdelige bildene fra Etiopia, Somalia og Biafra for ti, tyve og tretti år siden. Bildene vekket en hel verden - da det var for sent. Nå er vi i den situasjonen at vi kan velge. Vi må handle nå. Det eneste moralsk riktige er å reagere før millioner av medmennesker langsomt forvandles til skjeletter og dør.