Vårt største «parti»

Jan Davidsen har tapt kampen om ordet «modernisering». Han bør heller satse på å gjøre «bremsekloss» til en positiv betegnelse. Før farten dreper.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NORSK KOMMUNEFORBUND er en doldis i norsk samfunnsliv. Det hadde ved årsskiftet 234000 medlemmer, og vil neste sommer, under et nytt navn, ha nærmere 300000 medlemmer, når fusjonsprosessen med Norsk Helse- og sosialforbund er sluttført. Til sammenlikning hadde Norges største parti, Arbeiderpartiet, 52000 medlemmer ved siste årsskifte, altså en sjettepart av de to samarbeidende arbeidstakerorganisasjonene som nå har landsmøte. Mens Ap har halvert antall medlemmer i løpet av de ti siste åra, har Kommuneforbundet vokst jevnt og trutt. Mens medlemskap i Ap koster en symbolsk sum, betaler de relativt beskjedent lønnede kommuneansatte flere tusen kroner i året for å være medlem av sin organisasjon. Har de så tjent på å være medlemmer? Det er det vanskelig å gi et enkelt svar på. Norge ville trolig sett ganske annerledes ut uten et aktivt Kommuneforbund. Mange av dagens medlemmer ville vært ansatt i private bedrifter, noen til bedre betaling andre til dårligere. Velferdstjenestene de yter ville utvilsomt også vært annerledes. Men i forhold til lønnsutviklingen for andre grupper har de kommuneansatte hele tida ligget lavt. Forbundet har i det siste tiåret ingen lønnsoppgjør bak seg som kan sammenliknes med legenes mye omtalte hopp i 1996 eller lærernes i 2001. Medlemmene ligger fortsatt i sjiktet «lavere og midlere inntekter».

MENS AP OPPLEVER medlemssvikt og velgerflukt, gjør altså ikke Kommuneforbundet det, til tross for fravær av godt synlige resultater. Og til tross for at Ap er en langt mer synlig og langt hyppigere omtalt maktfaktor i samfunnet enn Kommuneforbundet. Et søk i Atekst, en database som inneholder alle avisartikler fra de største trykte mediene, gir 1514 treff på «Norsk Kommuneforbund» siden 1. januar 1996, og 28734 artikler når det søkes på «Arbeiderpartiet», 67217 artikler når vi nøyer oss med «Ap». Det gjenspeiler selvsagt at Norge er et parlamentarisk demokrati, hvor representanter for partier eller koalisjoner av partier styrer landet, ikke fagforeninger. Det er også uttrykk for at partiene står for en helhetlig politikk, og har oppfatninger om de fleste forhold, mens fagforeningene normalt driver interessekamp for snevrere interesser; den del av oss som er arbeidstakere.

MEN NÅR VI HØRER på forbundsleder Jan Davidsen, den lavmælte bergenser, får vi inntrykk av at Norsk Kommuneforbund er et parti, et sosialistisk venstreparti. Jeg plukket med meg utskrifter av hans tre første foredrag under landsmøtet som nå pågår i Folkets Hus. Disse viser at han kjemper en kamp som de egentlige politikerne ser ut til å ha gitt opp. Et litt mer steinfeldsk vesen, og Davidsen hadde vært den rene Tranmæl. Han er Sosialist-internasjonalen og Attac på samme tid. Han kjemper mot intet mindre enn markedsliberalismen og globaliseringen. Davidsen og hans hær av småfolk slåss for å bevare velferden i et samfunn i sterk omstilling. Han slåss for å bevare demokratiet. Han sier at høyrekreftene vil skru klokka tilbake, at de vil ta fra arbeidstakerne opparbeidede rettigheter, svekke normalarbeidsdagen, uthule arbeidstidsordningene, få oss til å jobbe mer overtid, ta fra oss fritida. Han peker på Forskjells-Norge, Fattig-Norge og krisa i Distrikts-Norge. Han syns det er urimelig at den rikeste prosenten i samfunnet håver inn nesten 10 prosent av inntektene, at toppledere har doblet lønna siden 1995, at skattelettelsene finansieres gjennom å la syke og arbeidsledige betale, at privat forbruk øker sju ganger så mye som offentlig forbruk. «Det betyr mer til skinnsofaer, biler og sydenturer. Mindre til skoler, helse og omsorg.» «Vi må sammen bekjempe den internasjonale spekulasjonsøkonomien som skaper økte forskjeller og utrygge framtidsutsikter for millioner av fagorganiserte og for verdens befolkning.» Sier Davidsen. Som er en større politisk agitator enn de fleste er klar over.

I OFFENTLIGHETEN spiller Kommuneforbundet rollen som bremsekloss og klamp om foten på de kreftene som vil modernisere samfunnet. Jan Davidsen har tapt kampen om ordet «modernisering». Men fortsatt har han muligheten til å gjøre «bremsekloss» til en positiv betegnelse. Før farten i samfunnsutviklingen blir drepende.