Ved sykesenga

Etter tre døgn med statsministerens sykdom, er det norske folk i ferd med å bli en flokk amatørpsykologer. Statsministerens helsetilstand er på alles lepper. På TV-skjermen og i avisspaltene redegjør kremen av norsk psykiatri og psykologi for depresjonens karakter og prognose. Alle bedyrer at de snakker prinsipielt, men alle som lytter og ser vil bruke sin kunnskap på ham som hviler ut på Kolbotn utenfor Oslo.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Slik tar vi nå et nytt steg på kunnskapsformidlingens kronglete vei. Dette har på mange måter vært avisenes oppdrag til alle tider. Men aldri har de kommet politikerne så nær som nå. Det vil nok ha sine sider. Jeg kan godt forestille meg at folk strømmer til sine leger og lurer på om de ikke har de samme symptomer som statsministeren. Det fortelles jo om psykologistudenter at de får de depresjoner de leser om. Under alle omstendigheter betyr dette noe for hele den offentlige samtalen. Det skaper på en måte et klinisk fellesskap der alle er med ved sykesenga.

  • Amerikanerne, som også i spørsmålet om åpenhet om de intime ting ligger et hestehode foran oss europeere, har i lengre tid kunnet lese inngående om president Clintons utenomekteskapelige erotiske liv. Intetanende har de fått det inn over TV-skjermene og i avisspaltene. Ved frokostbordet er de blitt tvunget til å diskutere handlinger og kroppsdeler som de tidligere knapt ville omtale med de latinske betegnelser. Det må ha alminneliggjort et tema som tradisjonelt er fylt av tabuer.
  • Slik fikk også amerikanerne ny innsikt i fordøyelsessystemets beskaffenhet da president Ronald Reagan ble operert for utvekster på tarmen. Eksperter gikk i detalj om den sykelige tilstand og inngrepets teknologi, og plansjer og tegninger penslet ut de medisinske beskrivelser. Tilsvarende innsikt ble formidlet da Ronald Reagan, etter at han hadde gått av som president, fortalte at han hadde Alzheimers sykdom. En sykdom som få ville snakke om og ingen kunne lindre eller kurere, fikk plutselig stor offentlig oppmerksomhet.
  • Men medienes opptatthet av politiske lederes mest intime forhold, dreier seg ikke bare om kunnskapsformidling. Det påvirker også forholdet mellom politikere og publikum. De tider er definitivt over da politikere kunne holde sine svakheter skjult. Mediene bærer politiske ledere fram, og bidrar sterkt til deres berømmelse og tillit. Men da blir det også en selvfølge at mediene skal formidle det som kan avdekke sviktende kraft, evne og karakter til å utføre jobben. Men jo grundigere mediene utfører denne oppgaven, desto vagere blir skillet mellom politikeres private og offentlige sfære.
  • Denne belysning av politikernes intimiteter er et fenomen fra de seinere år. Statslederes utenomekteskapelige affærer var vel kjent, men sjelden offentlig omtalt så seint som i 1960-åra. Trygve Brattelis magesår i begynnelsen av 1970-åra og Kåre Willochs lange sykepermisjon mens han var statsminister i 1980-åra, ble formidlet som en legebulletin, men uten inngående beskrivelser. President Franklin D. Roosevelt skjulte sine lamme bein for velgerne, og hans sykdom og gradvise svekkelse ble ikke omtalt før etter hans død. Per Borten hadde også sine perioder da han ble borte for så vel offentligheten som for regjeringen. Det dreide seg nok ikke om diagnostiserbare lidelser, men kanskje var det en slags politisk depresjon?
  • I dag er dette en barriere som for alltid er brutt. Men hva betyr det for politikken? Offentliggjøring virker med nødvendighet tilbake på forholdet mellom politiker og velgere. Men om det virker positivt eller negativt avgjøres av omstendighetene. Politikere bygger sin funksjon og sitt virke på tillit. Ledere skal være sterkere og mer moralsk uangripelige enn oss andre. Enhver svakhet avleder oppmerksomhet. Nå titter vi alle i Bill Clintons gylf når vi ser ham på TV-skjermen, og når han klemmer en ung pike, sier vi «Hm, hm» borte i sofakroken.
  • Sosiologene har en lov, Thomas-teoremet, som går ut på at det i politikken er slik at om folk tror at noe er virkelig, så blir det slik også i sin virkning. Politikk foregår i en viss forstand innenfor en sfære der fiksjon blir til realiteter. Derfor har vi mediefolk lett spill når vi skal rettferdiggjøre det våre kritikere kaller grafsing i politikeres private forhold: Det er bedre at folks reaksjoner bygger på sannhet enn løgn.