Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Veien mot nord

Nordområdene er et svart hull i norsk politikk. Norge mangler en strategi for ressurser og rettigheter som er de viktigste vi har.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HISTORIEN har vært raus med Norge. Knapt noe annet land har et så gunstig forhold mellom folketall, råvarer og ressurser. Vi har råderett over noen av verdens beste fiskefelt. Vi har olje, og ikke minst gass. Det handler om nesten ufattelige rikdommer som er lagt i hendene på knapt fem millioner mennesker. Den unge kongen Christian IV var langt mer framsynt enn han kunne ane, da han i en dramatisk og oppsiktsvekkende ekspedisjon i 1599 sikret dansk-norsk suverenitet i rikets aller nordligste del.

DESSVERRE ER ikke dagens politikere like framsynte som den festglade, korpulente og styringsivrige kongen. Under den kalde krigen ble norsk politikk i nordområdene styrt med autopilot. Etter Murens fall synes det som om alle regjeringer har vært uten kompass. Det er oppsiktsvekkende, underlig og beint fram hodeløst når man ser på Norges strategiske posisjon. Den preges av naboskapet til Russland og de ressursrike nærområdene i nord. Analyser som behandler landets sikkerhet, økonomiske ressurser, miljø- og klimautvikling peker alle i en retning: Nordover. Her er de største utfordringene og de største mulighetene.

LISTA OVER nordområdenes potensial er lang. For to uker siden meldte Aftenposten at olje- og gassressursene i den omstridte delen av Barentshavet kan ha en verdi som er to og en halv ganger større enn oljefondet. Men etter tretti år med forhandlinger med Sovjet og Russland, er tvisten om delelinjen like uløst. Samtidig er Russland i ferd med å utvikle sin nordlige oljeindustri til en hjørnestein i Vestens energiforsyning. Norge er knapt med på dette, når man ser bort fra at transporten dramatisk øker faren for miljøulykker langs kysten og på fiskefeltene.

TRE FJERDEDELER av førstehåndsverdien for alle norske fiskerier er basert på uttak fra nord. Verdien av dette ( 8- 10 milliarder kroner) er truet fra flere hold: Overfiske, miljøgifter, konkurranse fra Russland og klimaendringer. Klimaendringene kan få en karakter som forandrer alt det vi kjenner som Norges historiske næringsevne. I en rapport fra Havforskningsinstituttet anslås at vanntemperaturen i Norskehavet og Barentshavet vil øke med 1- 2 grader de neste femti åra. Det høres lite ut, men konsekvensene kan bli dramatiske. Lodda vil utvide sitt beiteområde og trekke nord og østover mot russisk område, og torsken vil følge etter. Makrellen vil forflytte seg nordover og kanskje blande seg inn i økosystemet i Barentshavet. I Nordsjøen må vi omstille oss til å fiske ansjos og sardin. Var det noen som sa at klima- og fiskeripolitikk er kjedelig?

POLITISK ER situasjonen i nordområdene grunnleggende forandret. Under den kalde krigen ble Norges folkerettslige fortolkninger av landets rettigheter stilltiende akseptert av våre allierte. Men nå er de gamle interessemotsetningene opphevet. Mens Midtøsten skjelver i krig og krise, bygger George Bush et nytt fellesskap med Vladimir Putin på oljeleveranser fra Nordvest-Russland. Den tidligere Sp-lederen Johan J. Jakobsen, nå seniorrådgiver ved Europaprogrammet, sier det slik: «Her kan Norge i verste fall stå overfor en sterk og dominerende allianse mellom supermakten USA og den stadig mer selvbevisste stormakten Russland.»

NORDOMRÅDENE har lenge spilt rollen som lynavleder i norsk politikk. Noen - særlig på venstresida - stiller seg avvisende til at Norge i det hele tatt skal ha en aktiv politikk i nord som betoner nasjonale interesser. Andre mener feltet er så viktig at vi bør droppe alt fredsdiplomati og konsentrere oss om nettopp dette. Høyere offiserer argumenterer sterkt for å beholde en slags panserneve i nordområdene.

TO FORHOLD synes likevel klare. For det første er det ingen motsetning mellom en nasjonal strategi for nordområdene og et aktivt fredsdiplomati. Tvert imot utfyller de hverandre. Fredsdiplomatiet gjør Norge til en interessant samtalepartner i internasjonale spørsmål, noe som også er en plattform for tradisjonell interessepolitikk. For det andre er det klart at håndhevelse av suverenitet og ressursforvaltning krever tilstedeværelse. Likevel er det ikke mangelen på fregatter i nord som er det mest brennende spørsmålet nå. Mest åpenbar er mangelen på en uttalt og konsekvent politisk plattform.