Veien til Europa

Presset mot Europas grenser er sterkere enn noensinne. Årlig blir kanskje så mange som en million mennesker smuglet inn i Europa av profesjonelle menneskesmuglere. Virkeligheten er vanvittig, og funnet av de 58 døde kineserne i en container i Dover er opprørende. Men mekanismene er såre enkle, og kanskje er det på tide å gjøre noe med dem?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Utgangspunktet er at Vest-Europa er nesten hermetisk lukket. Det er bare én vei inn i saligheten, og det er som asylsøker. Lovverket er Genhve-konvensjonen, som skulle sikre rettighetene til forfulgte mennesker på flukt. Genhve-konvensjonen var aldri ment å skulle håndtere noe som mange steder har karakter av en folkevandring fra fattigdom i den fattige del av verden til et liv som litt mindre fattig i den rike del av verden. I framtida må vi organisere det slik at asylsøkere behandles av et lovverk for asylpolitikk, mens det på en helt annen måte må åpnes for mennesker fra den 3. verden som er ønsket som arbeidere i et Europa som etter hvert skriker etter kvalifisert arbeidskraft. Det er uverdig både for de politisk forfulgte og for mennesker som kjemper for å finne en bedre framtid, at den siste gruppa må ljuge på seg et politisk handikap for å slippe inn i det forjettede land.

  • Det er i hovedsak fire grupper mennesker som søker lykken i Europa. Det er de genuint forfulgte med et legitimt behov for politisk asyl. Det er de fattigste av de fattigste som ofte lokkes av menneskesmuglere, og ender som slaver i Europa, bastet og bundet av den organiserte mafiagruppa som betalte for reisen. Disse jobber innen sexindustrien, og i tekstil-, bygnings- og restaurantbransjen. Den tredje gruppa er de som har utdannelse som er ettertraktet vare i et Europa som skriker etter kvalifisert arbeidskraft. Til sist er det de mange som både har et politisk og et økonomisk motiv for å ønske seg bort fra der de er født, fordi blant annet politisk diskriminering begrenser deres muligheter til å leve et verdig liv der de er født. Men de er likevel langt fra å få noen status som politisk flyktning.
  • Det er ingen dristig påstand at vi over hele Europa om kort tid vil ha en innvandringspolitikk som legger mer vekt på hjemlige økonomiske behov enn den har gjort til nå. Dette er ikke uproblematisk, siden det er de best utdannede, den kommende eliten i den 3. verden, som først vil søke en bedre tilværelse i den rike delen av verden.
  • De høyrepopulistiske partienes styrke i europeiske land viser med all uønsket tydelighet at det er politisk umulig å åpne grensene, og slippe alle som vil, inn. Men verden er ikke så enkel som høyrepopulistene vil ha det til. Arbeidsdirektør Ted Hanish etterlyser 40000 innvandrere hvert år for at vi skal ha nok arbeidskraft i Norge. Og OECD spår betydelig nedgang i befolkningen i mange vestlige land hvis man ikke nå slipper inn et stort antall innvandrere for å fylle viktige oppgaver i samfunnet. Vi opplever altså det paradoksale at politi og tollere ved Europas grense, og mange av de forskremte sjeler i containere og lavt liggende under presenning, trenger hverandre.
  • Et hovedproblem er at de stengte grensene likevel ikke er stengt. Snyltedyrene på et system der en grense er politisk stengt, men likevel ikke faktisk stengt, er menneskesmuglerbandene. Drap, voldtekt og brutal pressing av priser er vanlig i denne mest avskyelige av alle kriminelle bransjer. Nå har vi et system der det ofte er brutale, kriminelle bander som bestemmer hvem som slipper inn i det forjettede land. Det er et system som ikke kan fortsette, blant annet fordi det er både moralsk og praktisk uholdbart at innvandring er et lottospill der det bare er de aller verste bandittene som vinner den største gevinsten.