Veien til København

Det nye i klimakampen er at flere er enige om at noe må gjøres. Og elbiler er ikke som før, skriver Anne Thurmann-Nielsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er snart tjue år siden Bellona-leder Frederic Hauge kjøpte seg elbil og lot seg avbilde med noe motorisert som liknet på en handlekurv fra Rimi. Bilen ble litt mer sexy og attraktiv med a-ha og Morten Harket som medeiere under lanseringen. For få dager siden trengte Frederic verken Morten eller a-ha da han med et bredt glis feide inn på tunet til Hafslund hovedgård i Sarpsborg. Elbilen han satt i, den første Teslaen ankommet Europa, var en snerten liten sportsbil til forveksling lik biler miljøvernere helst ikke vil bli sett i. På tunet ventet næringslivstopper, klimaeksperter på høyt nivå, politikere og medlemmer i klubben av tidligere statsledere, Club de Madrid, med Gro Harlem Brundtland i spissen.

Den høyprofilerte klimakonferansen CC8 utenfor Sarpsborg var atter et signal om at miljø- og klimakampen mer og mer handler om hvordan kapitalen, teknologene, økonomene, politikere og miljøbevegelsen må gå sammen om å finne teknologiske løsninger, politiske koalisjoner og lønnsomme investeringer for å hindre at en faretruende global oppvarming kommer helt ut av kontroll. Kraftselskapet Hafslund, Miljøstiftelsen Bellona og Madridklubben var vertskap på herregården hvor konger og storfolk i mange hundre år tok inn på vei til Norges hovedstad Christiania. Storfolket på klimakonferansen er også på vei til en nordisk hovedstad, men denne gangen heter den København. Reisen, som går via atskillige møter og konferanser, tar halvannet år før man i desember 2009 møtes til klimatoppmøte i Kongens by. Der er håpet å enes om en ny internasjonal klimaavtale som skal erstatte Kyotoavtalen som utløper i 2012.

Tiden er knapp, for som FNs spesialutsending for klimaspørsmål, Gro Harlem Brundtland, nøkternt slo fast: «Vi mangler basal enighet». Hun nevnte befolkningen og industrien som viktig målgruppe å vinne over på miljøsiden, men manglende støtte fra store land som USA, Kina og India er også en vesentlig bekymring. Trøsten er at flere og flere tar økonomen Nicholas Sterns klimarapport fra 2006 på alvor. I rapporten viser han at kostnadene ved å ikke gjøre noe med klimaendringene vil bli høyere enn hva det vil koste å møte de utfordringene global oppvarming vil bety for den verden vi lever i. Stern, som ble adlet etter rapporten, har selvsagt sine motstandere. Ikke minst Fremskrittspartiet har mislikt «dommedagsprofetiene» til Stern. I folkedypet langt utover Norges grenser er skepsisen også stor. Klimakonferansen på herregården kunne vise til at pariserne slett ikke hadde lyst til skifte livsstil. Rund 90 prosent ville fortsette som før. I Tyskland var prosenten 40. Og når det kommer til økte priser på bensin og strøm er det et stykke vei å gå før «folk flest» tror at pengene går til innovasjon og nye teknologiske klimaløsninger. En kostnadseffektiv og sikker måte å fange og lagre CO2 på i hele verden er målet. I Norge har en million tonn CO2 fra Sleipnerplattformen blitt lagret i Utsira-formasjonen hvert år siden 1996, men det er de store kullkraftverkene, særlig i Kina, som må bruke teknologien hvis det skal monne. Veien er nok lengre enn til København.

Sportsbilen på elkraft var ikke bare et artig innslag for en leken Bellona-leder. Den var en påminnelse om at klimautfordringene også utfordrer teknologisk kreativitet og estetikk. Selv framsto Frederic Hauge som den reneste eventyrforteller da han presenterte sin «grønne drink» av alger. Ifølge Bellona kan man dyrke alger som tar opp CO2 når de vokser. Når de høstes og tørkes og brennes i et kraftverk produserer de strøm. Algeproduksjon som framtidas energikilde var konferansens mest radikale forslag. Og det er slett ikke sikkert det er eventyr, kunne en rutinert klimajournalist hviske meg i øret. Det er interessant at gårsdagens statsledere tenker morgendagens løsninger og formidler dem videre til verdens nåværende statsledere i form av et åpent brev. Og man kan bli i rent godt humør av høre en av dagens politikere, miljø- og utviklingsminister Erik Solheim, store entusiasme og tro på at USA kanskje ville bli med til København og ha med seg penn. Alt avhengig av presidentvalget i november.

Klimakonferanser har vært avholdt i over tjue år og utslippene er ikke blitt mindre. Gro Harlem Brundtland var klar i sitt svar da hun ble spurt om årsaken til at hun orket å kjempe klimakampen. «Vil man gjøre verden bedre, må man være optimist», sa hun og viste til røykeloven. Den ble ansett som utopisk for ti år siden.