Veien til venstre

Jens Stoltenberg har fått bred støtte for sitt utspill om en flertalls-regjering. Men hva slags politikk skal den rød-grønne alliansen føre?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JENS STOLTENBERG HAR denne sommeren gravlagt Arbeiderpartiets drøm om å regjere alene. Han vil ikke engang danne en mindretallsregjering som kan styre med skiftende støtte i Stortinget, slik Gro Harlem Brundtland gjorde med bravur, men som Thorbjørn Jagland og han selv mislyktes med. Neste gang Arbeiderpartiet går i regjering, skal det helst skje med partier som til sammen har flertall på Stortinget. I det minste må et flertall uttrykkelig gi beskjed om at de støtter en slik regjering. Bare på den måten vil den være styringsdyktig.

STOLTENBERG HAR god grunn til å være skremt av egne og Jaglands erfaringer. Men det kan jo også være selvforskyldt. Stoltenberg kan tenke litt tilbake på hvordan han selv kom til makten, for å forklare det dårlige samarbeidsklimaet han møtte i Stortinget. Når Gro lyktes så godt med sin slalåmkjøring, skyldtes det ikke minst hennes autoritet. Og hun hadde ikke klart å gjennomføre sin såkalte moderniseringsprosess med ensidig støtte fra sentrum og SV. De partiene var greie å ha som budsjettpartnere. For statsbudsjettene dreier seg i stor grad om fordeling og sosial profil. Men i nærings-, struktur- og energipolitikken hentet hun støtte fra Høyre og Frp. Ingen snakket om vingling og manglende styring av den grunn. Det var tvert imot stø kurs.

EN SLIK STRATEGI har Stoltenberg nå avskrevet, selv om Arbeiderpartiet skulle nærme seg 35 prosent igjen, som i Gros beste år. Han har bundet seg til masta, til SV og Sp, og har i tillegg sendt invitasjon til KrF. Stoltenberg må ha et meget viktig politisk prosjekt som han skal bruke dette flertallet til å få gjennomført. Hva dette prosjektet er, er det i dag vanskelig å øyne. Når han selv forsøker å beskrive det, ender han opp i vage og generelle formuleringer, samt det reneste tåkeprat. Det nærmeste han kommer, er at han vil ha en annen kurs enn den den sittende regjeringen har slått inn på. I denne forbindelse nevner han spesielt skattelette til de rike, og at fellesskapets ansvar for offentlige oppgaver forvitres under regjeringen Bondevik.

DETTE KAN HØRES greit ut, men det lyder også litt patetisk og nostalgisk. Skal gammel medisin hentes ut av skapet? Avviste ikke velgerne denne resepten ganske brutalt i fjor?

For ingen ting tyder på at behovet for å reformere og effektivisere offentlig sektor blir mindre i framtida - uansett hva slags regjering vi har. Det må nødvendigvis gjøres for at statens bruk av penger ikke skal kvele resten av samfunnet. I dag forsvinner 2000 arbeidsplasser i industrien hver måned. En økning av skatter og avgifter vil neppe være veien å gå. Skal det monne i statskassa, må det ramme flere enn «de rike». Stoltenberg vil aldri våge å støte den såkalte middelklassen fra seg. Da har han tapt på forhånd.

MEN DET FINNES en annen vei å gå, og som vil melde seg med stadig større tyngde framover: Staten må skjære i egne utgifter for å fylle sine forpliktelser. Da må regjeringen gå løs på mange av dagens overføringer, ordninger som både private og mange næringer nyter godt av. For eksempel må barnetrygden legges om til et bunnfradrag i den skattbare inntekten. Da får den også en riktig sosial profil. Det er jo meningsløst i dag at alle får lik barnetrygd. Det er sløseri med milliarder.

Så melder spørsmålet seg: Er det mulig å samarbeide med SV og Sp om slike inngrep? Eller om reformer i offentlig sektor? Det er mer enn tvilsomt. Men det er slike grep som må tas hvis vi ikke skal ende opp i skjermede næringer og i service- og tjenestesektoren alle sammen. For å hindre en slik utvikling kan vi trenge en flertallsregjering. Men skal det i stedet føres godværspolitikk, er ikke det nødvendig. Populære og kostbare reformer kan til og med vedtas av Stortinget, mot regjeringens vilje, slik barnehagevedtaket viste. Det er slike vedtak etter innfallsmetoden Stoltenberg skal hindre med flertallsstyre og stø kurs. Men han må jo finne andre skrekkeksempel på hvor ille det kan gå under en mindretallsregjering.