JENS STOLTENBERG HAR denne sommeren gravlagt Arbeiderpartiets drøm om å regjere alene. Han vil ikke engang danne en mindretallsregjering som kan styre med skiftende støtte i Stortinget, slik Gro Harlem Brundtland gjorde med bravur, men som Thorbjørn Jagland og han selv mislyktes med. Neste gang Arbeiderpartiet går i regjering, skal det helst skje med partier som til sammen har flertall på Stortinget. I det minste må et flertall uttrykkelig gi beskjed om at de støtter en slik regjering. Bare på den måten vil den være styringsdyktig.

STOLTENBERG HAR god grunn til å være skremt av egne og Jaglands erfaringer. Men det kan jo også være selvforskyldt. Stoltenberg kan tenke litt tilbake på hvordan han selv kom til makten, for å forklare det dårlige samarbeidsklimaet han møtte i Stortinget. Når Gro lyktes så godt med sin slalåmkjøring, skyldtes det ikke minst hennes autoritet. Og hun hadde ikke klart å gjennomføre sin såkalte moderniseringsprosess med ensidig støtte fra sentrum og SV. De partiene var greie å ha som budsjettpartnere. For statsbudsjettene dreier seg i stor grad om fordeling og sosial profil. Men i nærings-, struktur- og energipolitikken hentet hun støtte fra Høyre og Frp. Ingen snakket om vingling og manglende styring av den grunn. Det var tvert imot stø kurs.