Veien videre

Samferdsel er i ferd med å bli et stadig viktigere politikkområde, skriver Erling Ramnefjell.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er nesten 88 år siden en statsminister gikk av på grunn av en veibevilgning. Det skjedde i juni 1920, da Venstrehøvding og statsminister Gunnar Knudsen trakk seg fordi han nektet å øke veibudsjettet med en million kroner. Men vi skal ikke glemme at samferdselspolitikk har hatt sprengkraft i seg også i våre dager. Nederlaget for Gro Harlem Brundtland-regjeringen i den første avstemningen om Gardermoen som ny hovedflyplass i juni 1988 førte til at samferdselsminister Kjell Borgen måtte gå, – om enn ikke lenger enn over til statsrådskontoret i Kommunaldepartementet. KrFs tro tjener, Lars Gunnar Lie, som var samferdselsminister i Syse-regjeringen, ble truet med riksrett i bakkant av Gardermoen-granskinger og Odd Einar Dørum slet tungt da vesle Puttjern i Østmarka forsvant i Romerikstunnelen.

De seinere åra har det vært forholdsvis stille på samferdselssektoren, men nå er den igjen på vei til å bli et stadig viktigere politikkområde. Ikke minst skyldes det våre dagers økende fokus på klimautfordringene. Transportsektoren totalt står for ca. 30 prosent av alle utslippene av klimagasser her i landet, og bare veitrafikken står for halvparten av disse utslippene.

Hovedutfordringen blir å bryte forbindelsen mellom økningen i vår økonomiske kjøpekraft og private velstand og trafikkveksten med tilhørende økte utslipp. Regjeringen og partiene som står sammen om klimaforliket foreslår en rekke mer eller mindre omstridte tiltak. Men to framtredende representanter for norske forskermiljøer med klimakompetanse, instituttsjef Lasse Fridstrøm ved Transportøkonomisk institutt (TØI) og direktør Pål Presterud ved Senter for klimaforskning, Cicero, kaller tiltakene bare for «stikkord». Med det mener de at regjeringen verken har fremmet tilstrekkelig konkrete tiltak, eller har den nødvendige faglige oversikt over hvilke tiltak som vil være de mest effektive og konkurransedyktige virkemidlene for å nå målene om lavere utslipp. Seinest i går i en kronikk i Dagbladet, kritiserte de regjeringen for ikke i nevneverdig grad å ha spurt forskere om hjelp til å framskaffe dette beslutningsgrunnlaget. Vi har fastslått hva målet skal være 12 år fra i dag, men vi vet altfor lite om hvordan vi skal nå det, skriver de to. Og det har de nok rett i.

I går var vi til stede på en samferdselspolitisk konferanse i LO, og der var det ikke en eneste taler som ikke holdt klimaperspektivet høyt oppe og langt framme. Konsernsjef Sverre Quale i Avinor kunne vise til både store ambisjoner og konkrete tiltak for en bærekraftig og samfunnsnyttig luftfart. I NSB, som tidligere var preget av at toppsjefene gikk oftere enn togene, har Erling Enger nå sittet i sju år som konsernsjef og har ambisjoner om en dobling av både person- og godstrafikken i et 20 års perspektiv, forutsatt politisk velvilje. Jernbanen er en viktig del av svaret på miljø- og klimautfordringene, fastslo Enger.

Tidligere LO-pamp og samferdselsminister, Terje Moe Gustavsen, var tilbake i faderhuset, nå som nyutnevnt veidirektør. Med kroppsspråk og en stemmeprakt som det sømmer seg en av Yngve Hågensens kronprinser, redegjorde han med stor overbevisningskraft for en annen påtrengende utfordring: At veisektoren i minst et tiår har vært utsatt for systematiske forsømmelser når det gjelder vedlikehold av både veidekke, bruer og tunneler. Derfor må Statens vegvesen nå prioritere milliarder på milliarder til vedlikehold i stedet for investeringer som burde vært vedtatt for lengst. NHOs representant hengte seg på og mener det er behov for en økonomisk krisepakke for å ta igjen det forsømte.

LO-leder Roar Flåthen sa at god klimapolitikk er god samferdselspolitikk, men i går tenkte nok han mest på utfallet av uravstemningen om AFP-avtalen. Og statsrådene Liv Signe Navarsete for samferdsel og Helga Pedersen for fiskeriene og kysttrafikken sa mye fornuftig om både bærekraft og miljø.

Så gjenstår vel bare handling? Kanskje ikke riktig ennå. Ifølge TØI og Cicero er det den store virkemiddelanalysen det haster mest med nå, analysen som skal fortelle oss hvilke løsninger som er de mest effektive og riktige for å få folk til å endre atferd til beste for miljø og klima. Uten utilsiktede skadevirkninger, som f.eks. biodrivstoffboomen som kan være en av årsakene til at matprisene i verden har eksplodert og rammet verdens fattigste. Det var jo dem klimatiltakene skulle redde …