Vekkelsen

Vi foretrekker å ikke tro på noe. Det er tryggest sånn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«JEG VAR IKKE sånn overbevist kommunist. Men toget gikk, og jeg hadde liten lyst til å bli stående igjen. Så jeg hoppet med». Det sa Dag Solstad i TV-dokumentaren som innledet denne ukas gjenopplivning av AKP-(ml)s historie i «Gymnaslærer Pederden». For å si det sånn: Vi som var unge på 80-tallet har ikke sett noe til et tog, og det er uansett tvilsomt om vi ville kastet oss på. Skuespilleren Ane Dahl Torp har litt trist konstatert at hun ikke brenner for noe som er større enn seg selv. Det er vanskelig å ikke være enig i dette. Det kom dessverre ikke noen vekkelse til min generasjon. Eller skal vi si heldigvis. De klamme hendene fra AKP-(ml)-ere i maktposisjoner har enda ikke løsnet taket. Pakten er ikke oppløst, og så lenge den ikke brytes, foretrekker vi et liv i likegyldighet.

MAI 2004: NACHSPIELET på Hotel Breiseth i Lillehammer er i ferd med å kulminere. Forfatterne ligger strødd horisontalt på sofaer og bord. Dag Solstad reiser seg fra sin stol og forsvinner ut av rommet. Noen søler rødvin på sofastoffet. Vigdis Hjorth forteller om situasjonen i eks-Jugoslavia med et presisjonsnivå som jeg tror forbauser de fleste, tidspunktet tatt i betraktning. Klokka har passert 01.30. Plutselig entrer Solstad rommet. Han hever en pokal over hodet og mottar jubel fra en oppvåknende masse. Hva skjer? Det viser seg at den normalt tilbaketrukne Solstad har vært oppe på rommet sitt og hentet pokalen han vant på litteraturquizen tidligere på kvelden! Nå er det vekkelsesstemning i rommet og han mottar gjentatte hyllester for sine solide litteraturkunnskaper. Jeg kom til å tenke på dette minnet fra litteraturfestivalen i Lillehammer da jeg på ny leste romanen «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land». For hvor langt står ikke denne hyllesten av enerens briljans fra den avpersonifiserte Gymnaslærer Pedersen som sakte men sikkert oppgir sin identitet og sitt språk for saka? Han som sammen med partiet nærer en intens motvilje mot alt som smaker av finkultur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

AKP-(ml) VAR EN VEKKELSE blant sosialdemokratiets barn. De som hadde velstandsutviklinga å takke for at de ble intellektuelle, våknet til revolusjonær bevissthet. Partiet rekrutterte nettopp de mest selvstendige og kritiske delene av befolkningen, har Solstad selv sagt.

Jeg tror mange i min generasjon har respekt for bevegelsens enorme engasjement. Styrken lå i motet til å si hva de mente. Problemet er svart-hvitt-synet. De som stod utenfor led av falsk bevisshet og måtte omvendes. Vi vet alle hvor det endte: Ikke bare foraktet partimedlemmene de i sin samtid som stod for noe annet. AKP-(ml) forfektet en totalitær ideologi som er skyld i at millioner av mennesker er drept.

Sånn sett er det ikke så rart at individualismen ble vekkelsen blant marxist-leninistenes barn. Individualismen dreier seg tross alt om retten til et eget rom der man kan skape sin stemme og sin identitet. Et rom der man kan lukke døra og tenke sine egne tanker. Problemet for min generasjon er at døra forblir lukka og tankene sjelden brukt til politisk handling. Ingenting står på spill. I stedet plages vi av rolleforventning og vi føler ikke at vi spiller rollene våre godt nok.

Å SPILLE SIN rolle best mulig har vært et gjennomgangstema i flere av Solstads romaner. Siden mennesket likevel ikke kan bli autentisk, handler det om å spille rollen best mulig med full utfoldelse av sine taktiske og manipulerende evner. Gymnaslærer Pedersen spiller ikke rollen godt nok. Han er dypt splittet. Det gjør derimot ledelsen i AKP-(ml) som fortsatt spiller rollene sine utmerket. Nå sitter de trygt plassert i maktposisjoner i den staten de foraktet så inderlig. Flere av dem ser ikke noen grunn til å ta et oppgjør med det som skjedde. De trodde jo på noe, og det kan man ikke angre på, kan man?

I mellomtiden fortsetter min generasjon å drikke kaffe latte og diskutere det nyeste innen kjøkken. Vi har et tvisyn til det meste og vil helst ikke ta klare standpunkt. Det hadde ikke trengt å bli sånn. Vi lengter etter å gå opp i noe større enn oss selv. Men først må dere bryte pakten - ta et oppgjør med fortida og sette oss fri.

Inntil det skjer har dere fylt tabbekvoten også for min generasjon. Vi har ikke tenkt å gjøre den samme feilen to ganger.

TROR IKKE PÅ NOE: Ane Dahl Torp har litt trist konstatert at hun ikke tror på noe som er større enn seg selv. Det er vanskelig å ikke være enig i dette.
SPLITTET:</B> Gymnaslærer Pedersen spiller ikke rollen godt nok. Han er dypt splittet. Det gjør derimot ledelsen i AKP-(ml) som fortsatt spiller rollene sine utmerket. I filmen spilles Knut Pedersen av Kristoffer Joner og Nina Skåtøy av Ane Dahl Torp.