Vekkelsens vinder

Det går en bondeviksk vekkelse over landet. Det er in å være kristen, eller noe tilnærmet; å være verdikristen. Men samtidig opplever bedehusfolket tilbakegang og det blir mer og mer glissent blant sjelene på kirkebenkene. Det interessante er at denne vekkelsen er tuftet på en tankegang som var fremmed for KrFs eksistensgrunnlag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bondeviks suksess skjuler et paradoks for det er dens humanistiske form som fenger og engasjerer. I politikerrollen forvandles presten Bondevik til en liberal og verdsligsinnet teolog, en som må se tingene fra ulike kanter og vurdere folks liv og levnet på menneskelig vis. Den bondevikske vekkelsen argumenterer ikke med at det står i Skriften, den er mer grundtvigiansk enn indremisjonsk: Menneske først, kristen så.

  • Vi er faktisk vitne til en liten kulturrevolusjon på norsk. Partiledelsen i Kristelig Folkeparti ble for et par uker siden avbildet smilende og fornøyde etter at de hadde vært på teaterpremiere i hovedstaden. Bare dét er oppsiktsvekkende, for en vesentlig bakgrunn for partiets etablering var nettopp motstand mot både ugudelig teater («Guds grønne enger») og det som ble oppfattet som kristendomsfiendtlig kulturoffentlighet, blant annet gjennom Arnulf Øverlands foredrag «Kristendommen - den tiende landeplage». Kulturkampen var sterkt motiverende for misjonsfolkets politiske iver. I dag går de på premiere og ler og gir sine anbefalinger til en revy hvor det bannes og sverges og synges om «å pule sauen». Jeg er ikke overbevist om at flokken i vest, eller i Østfold, er helt informert om hva som skjer i hovedstaden.
  • Det er gitt mange forklaringer på Bondeviks framgang, og Arbeiderpartiets fraskrivelse av regjeringsmakt er selvfølgelig viktig. Jagland ble en overgangsfigur, mannen som gikk foran og høyst ufrivillig varslet om det som skulle komme. Fra historien vet vi at et regimes fall kan være et moment til forklaring på en vekkelses vekst. Politiske, økonomiske og sosiale forandringer har ofte vært med på å gi pust til vekkelsens vinder. Eller forandringer i seg selv, uro for framtida; å runde et årtusenskifte er faktisk ganske skummelt.
  • Det er for eksempel en historisk iakttakelse at noen av de største vekkelsene har funnet sted i slike perioder. Den store bybrannen i København i 1728 bidro til å tenne en vekkelsesild som fikk stor betydning for den statspietistiske perioden - en periode som ga oss både konfirmasjon og folkeskole. Indremisjonsvekkelsen i forrige århundre oppsto samtidig med Thrane-bevegelsen, sosial uro og koleraepidemi. Den ble styrket i konfrontasjonen med det moderne gjennombrudd. En av de største vekkelsene noen gang gikk over landet i 1904 og 1905. Det var krig mellom Russland og Japan, og forholdet mellom Norge og Sverige var jo heller ikke det beste. Arbeidsledigheten var stor. Utvandringen enorm. Store ulykker gjorde inntrykk: Ålesund-brannen, emigrantskipet «Norge»s forlis, jordskjelv og rasulykken i Loen. I de tider samlet Albert Lunde tusenvis av mennesker hver dag i ukevis i Calmeyergatens Missionshus.
  • I dette perspektivet kan dagens verdibølge sees på som en reaksjon på en grunnleggende uro og usikkerhet i samfunnet; sosialt og mentalt. Verdikommisjonen kan raskt bli trygghetskommisjonen: Framtida har aldri tidligere kommet hurtigere på nåtida, og det er i denne situasjonen statsminister Kjell Magne Bondevik gjennom et allment språk har hentet fram noe gjenkjennelig fra glemselen. Jeg tror det er et viktig poeng for tilslutningen at dette ikke er noe spesifikt «norsk» som Arbeiderpartiet forsøkte å bruke med «det er typisk norsk å være god» og «Det norske hus».
  • Men det var ikke denne vekkelsen de ba om - og mange steder fortsatt ber om - de rettroende på de vestlandske nes eller de østfoldske bygder. Det var altså deres egne representanter som på listig vis førte kristendommen fram til det ståstedet i samfunnet som var en Schjelderups eller Berggravs ståsted i kulturkampen.

Hvem som ler mest, Fanden eller Vårherre, er det umulig å si noe fornuftig om.