Vekst til besvær

Vi går inn i det sjette året på rad med sterk økonomisk vekst, og alle ser ut til å bli mer og mer bekymret. På mørkemenns vis mener vi at dette går aldeles galt, for vi har jo lært at hver gledesstund vi har på jord, betales skal med sorg. Trøsten er at i år er endelig min tur kommet ved lønnsoppgjøret. For jeg har sakket akterut.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Innerst i sjelen vet vi at dette ikke er riktig. All statistikk viser det. Nesten alle grupper har hatt en betydelig reallønnsøkning de siste åra. De målene LO har satt for sine medlemmers kjøpekraft er mer enn oppfylt hvert år. Noen grupper i offentlig sektor er nok blitt hengende litt etter, men i tider med full sysselsetting glemmer de at de har trygge arbeidsplasser å gå til. Det er bare noen få år siden mange av deres kolleger i private bedrifter ikke hadde det.
  • Nå er utsiktene til å sprenge lønnsrammene ved årets oppgjør den største trusselen mot stabiliteten i økonomien. Det bekymrer alle, også de gruppene som ivrer mest for å sprenge rammene. Men mest bekymrer det finansminister Gudmund Restad, som ikke vil utelukke at han må justere kursen hvis lønnstilleggene blir for høye. Det får han kjeft for, selv om det han sier er en selvfølge. Forskjellen fra tidligere finansministrer er at Restad sier det.
  • Nå er det slettes ikke opplagt at årets lønnsoppgjør får norsk økonomi til å koke over. I går la Statistisk sentralbyrå fram tall og prognoser som bør roe nervene. Lønnsveksten blir ikke særlig høyere enn før, priser og renter er under kontroll. Dermed fortsetter reallønna å øke. Hvis vi ser litt lenger fram, kan det være mørke skyer i horisonten. Det skyldes først og fremst de høye oljeinvesteringene, som åpenbart er umulige å styre, og svekkelse i finanspolitikken. Restad må holde igjen statens investeringer på land. Hvis det blir store lønnstillegg i offentlig sektor, vil ikke det slå negativt ut på samfunnsøkonomien før tidligst neste år.
  • Antakelig får vi såkalt forbundsvist oppgjør i år. Men det betyr ikke at Yngve Hågensen kan dra på hytta til påske og bli der til sommeren. LO-ledelsen vil overvåke det hele. Fellesforbundet blir først ute med sine forhandlinger, og det passer både Hågensen og Restad godt. Det sentrale lønnstillegget vil da bli beskjedent. Det er de lokale tilleggene som teller mest i Fellesforbundet. Dessuten vil konkurranseevnen i den landbaserte eksportindustrien avgjøre oppgjøret. Mange ser ut til å glemme det. Ingen av partene ved forhandlingsbordet er interessert i å rasere norsk eksportindustri. Da må de holde seg innenfor snevre rammer. I motsetning til 80-åra finnes det nå ingen import verken av inflasjon eller høye renter.
  • Før om åra har regjeringen løst de fleste streiker blant offentlig ansatte med tvungen lønnsnemnd, slik at lønnstilleggene stort sett er blitt de samme som i LO- NHO-oppgjøret. Politisk har det vært til å bære for Arbeiderpartiet, men det blir verre for regjeringen Bondevik, der alle tre partiene er fulle av lærere og sykepleiere. Og bønder, selvsagt. Også de skal ta igjen det tapte i år.
  • Lett blir det ikke, men mange av faresignalene er overdrevet. Utgangspunktet er jo en vanvittig god økonomi, og at vi har mye å gå på. Jeg spår at Restad vil få mye større problemer med sitt statsbudsjett til høsten enn lønnsoppgjøret i vår. For nå må han finne inndekning for alle utgiftsøkningene. Samtidig skal han legge om til grønne skatter og avgifter uten å øke statens inntekter. Da kommer han ingen vei med tradisjonell budsjettklatting. Han må jage større vilt. En omlegging til gradert moms med økt grunnlag ligger nærmest. Senterpartiet har jo mast om det lenge. Og så kan han legge barnetrygden inn i skattesystemet. Da blir trygden indirekte behovsprøvd, slik det sømmer seg en regjering som skal gå løs på Forskjells-Norge. Men mye skrik blir det.