Velferd i fare

Kort tid etter at han kom til makten, fikk forbundskansler Gerhard Schröder rundjuling av velgerne ved to delstatsvalg i helga. Aldri tidligere har en ny kansler så raskt tapt popularitet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forklaringen er enkel. Sosialdemokraten Schröder har lagt fram et reformprogram som truer tyskernes gode, feite pensjoner og trygder. En nedbygging av velferdsstaten straffes av velgerne, særlig når den gjennomføres av en sosialdemokrat. De siste dagene er det kommet statistikker som dokumenterer behovet for reformer av den europeiske velferdsstaten, slik vi særlig kjenner den fra den nordligste delen av vår verdensdel. For det er USA som mer enn noen gang sitter i førersetet for den økonomiske utviklingen. Ikke bare er landet den eneste gjenværende militære supermakten. USA dominerer også den teknologiske og økonomiske revolusjonen. Skal andre land kunne hevde seg i vår globale tidsalder, må de også tilpasse seg USA. Vinneren legger premissene og danner mønster. Det må bety at vår velferdsmodell er i fare.

  • La oss ta to ferske statistikker: Oversikten over gjennomsnittlig arbeidstid viser at amerikanerne nå arbeider mer enn selv japanerne, som lenge var beryktet for sine lange arbeidsdager og korte ferier. I USA er nå gjennomsnittlig arbeidstid 1966 timer i året. Nederst på denne tabellen finner vi Norge med bare 1399 timer og Sverige og Tyskland med rundt 1550. En amerikaner jobber med andre ord 15 norske normalarbeidsuker mer enn vi nordmenn i løpet av ett år. Mye av forklaringen ligger i forskjeller på velferdsgoder som lange fødselspermisjoner og fravær når barn er syke samt mange deltidsansatte. I tillegg er produktiviteten i USA høyere enn i Europa, selv om gapet har minsket noe den siste tida. Dette skal vi konkurrere med.
  • En annen oversikt stiller debatten om Forskjells-Norge nærmest i et komisk lys. I USA har inntektsgapet økt voldsomt de siste 20 åra. Nå tjener de rikeste 2,7 millioner amerikanerne sammenlagt like mye som de 100 millioner fattigste. Den første gruppen utgjør én prosent av befolkningen, den siste 38 prosent. Omleggingen av skattesystemet forklarer mye av dette enorme inntektsgapet. Men det er denne omleggingen som har vært en viktig drivkraft bak den ni år lange uavbrutte konjunkturoppgangen, den lengste i USAs nyere historie. Det er også forklaringen på at den eventyrlige økonomiske veksten ikke har skapt lønnspress og inflasjon. Massene er blitt hengende etter. Dette er turbokapitalisme i praksis. Også dette skal Europa konkurrere med.
  • Spørsmålet for europeerne er ikke om vi vil følge etter, men om vi , i det minste til en viss grad. Det er dette spørsmålet som nå dominerer de største EU-landenes politiske debatt, og som hittil har resultert i et felles program for de britiske og tyske sosialdemokratene. Der gyver de løs på hellige kyr i den grad at Carl I. Hagen fryder seg med høytlesing fra dokumentet. Løsningen er mer marked, lavere skatter og avgifter, mindre overføringer til trygder og pensjoner. De kaller det riktignok «den tredje vei», og noen kaller det modernisering. Men den går entydig i høyreretning. Statsminister Tony Blair har bortimot frie hender på hjemmebane for reformene. Men Gerhard Schröder sliter med opposisjon i et parti med solide ideologiske røtter. Likevel har han ikke noe valg. Reformene må gjennomføres.
  • Så kan vi jo holde Norge utenfor slike problemer, og sende vakre tanker til Nordsjøen som takk for det. Et lite blikk på situasjonen i Sverige illustrerer hva vi har unngått. På 30 år har Sverige rast fra fjerde til attende plass på tabellen over verdens rikeste land. Nå går det endelig bedre. Men selv om Sverige hvert år får en produksjonsøkning på 0,5 prosent mer enn oss, vil det ta 55 år før de tar oss igjen i velstand. Det sier litt om Norges Lotto-lykke i samme tidsrom, selv om vi forvaltet gevinstene så elendig i mange år fra midten av 70-tallet.