Velferd som stinker

LØRENSKOG (Dagbladet): - Må vi? spør sosialleder Kitt Iversen. - Ja. Vi ønsker ett bilde av dere der inne, svarer vi. Motvillig stabber de inn på hybelen. Til ett av Velferds-Norges tilbud til nyfattige. Velferd som stinker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BADET: Dette er de sanitære forholdene i leiligheten.


KJØKKEN: På denne plassen spiser og tilbreder beboeren mat.


STUEBORD: Sosiallederen ble uvel når hun så bordet i Hybel nr. 3.

Etter et halvt minutt på hybelen løper de ut, skjærer grimaser. Tunga snapper etter luft. Kitt, som er Lørenskog kommunes sosialleder, setter ord på opplevelsen:
- Å ha medansvar for disse boligforholdene er helt forferdelig. Det gjør vondt. Vi blir fryktelig lei oss og føler oss fullstendig hjelpeløse overfor hva vi gjør med klientene.
Hun løper ut av hybelhuset, trekker inn frisk luft, ute av stankhelvete nå:
- Vi er faktisk med på dette!


KJØKKEN: På denne plassen spiser og tilbreder beboeren mat.


STUEBORD: Sosiallederen ble uvel når hun så bordet i Hybel nr. 3.

Råte i bunn


Norge 1998. Ett av verdens rikeste land og en av verdens mest solide velferdsstater. Likevel så enkelt å finne en scene der velferdsstaten råtner i bunn:
Øvre Grønliveien 1 i Lørenskog kommune. Råtnende panel glinser bak malingflasset på villaen. På steintrappa ligger rester etter avføring. Sistemann forlot det kommunale hybelhuset i forrige uke. Kitt Iversen kom på befaring. Stanken var så ille at beboerne fryktet et lik lå gjemt i huset. Det viste seg å være bare møkk. Kitt ba sistemann pakke sammen. Ikke å ha bolig var bedre enn å leve i denne.
Klienten låser opp og ønsker velkommen inn til de fem hyblene som hver beboer har betalt kommunen 2250 kroner i måneden for.
- Denne boligen er et svart minne jeg helst har lyst til å viske ut, mumler han.

Fluenes mekka


Fellesbadet er i en slik stand at husets siste beboer er blitt på nikk med gutta på bensinstasjonen rundt hjørnet.
- De veit hva jeg skal når jeg kommer.
Mugg, råte, urin, avføringsflekker og en sverm av fluer. Vaskemaskin og tørketrommel som er knust. Doskåla er så innbydende at sistemann - som neppe kan betegnes som snerpete - aldri har sittet på den.
Fluene trives om mulig enda bedre på kjøkkenet, der vi møtes av en komfyr med avknekt fordør. Alle trestolene er knekt. Et par avknepne ledninger strutter i været etter å ha blitt ufarliggjort av brannvesenet.

Hybel Nr. 3


- Jeg orker ikke å gå inn der, sier sistemann.
Han peker mot ei dør, sprekt på midten, med merkelappen «Hybel Nr. 3». Ingen vet hvor det ble av hybelboeren. Han bare forsvant. På golvet ligger klær, sneiper og flasker strødd om hverandre.
Puta i senga er sotete og nesten brent opp. Fotografen tråkker i en urindam som har sugd seg inn i vegg-til-vegg-teppet. Overalt ligger esker med sovetabletter, rohypnol, valium. Tomme.
I en sofa ligger ti pakker med Rød 3. I hylla en søknad om sykepenger. På bordet en kopp full av sneiper, en halvfull pakke smør, en halvtom, inntørket boks med makrell i tomat, en tom boks spaghetti. På golvet under bordet: Et berg med sneiper. En koffert ligger åpen, klar til å bli pakket, bare med et par familiebilder og en kvittering for øl på bistroen inni. I hjørnet, på golvet like ved urindammen: Et eksemplar av Det nye testamente.

Nok begravelser


Turid Kurås, som er leder av Utekontakten i Lørenskog, rygger fem meter vekk fra døra. Holder fortsatt genseren over nesa. Sistemann tilbød kommunen å fikse opp huset for en billig penge. Boligkontoret avslo. Kurås er flau.
Av mangel på boliger har kommunen leid dette. Mange av Lørenskogs klienter er ikke engang blitt funnet verdige til å bo i den stinkende villaen. Etter fengselsoppholdene ender de oftest opp på hospits i Oslo. Lørenskog har ingen hjelp å tilby. Hospitset fungerer som en rakett tilbake til det tunge rusmisbruket. Hjelpeapparatat på Lørenskog makter ikke å fange dem opp. Turid synes hun har vært i nok begravelser i år.
- Hvor lenge skal klientene våre tåle dette? spør hun.
Fortvilelsen er ikke vanskelig å lese i aniktet til Kitt, sosiallederen:
- Vi sender ingen flere klienter hit. Ikke tale om. Ved å tilby slike boliger holder vi klientenes verdighet på bånn. Jeg kan mene hva jeg vil: Dette er uansett Norge i dag.