Velferds- kontrakter

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

• Sosialhjelpsmottakere som forplikter seg til opplæring, arbeid eller behandlingstilbud skal få mer i sosialhjelp. Samtidig med framleggelsen av statsbudsjettet i høst vil regjeringen komme med en stortingsmelding hvor man presenterer den bebudede ordningen med velferdskontrakter. Kontraktene stiller individuelle krav til brukerne, som på sin side får rett til individuell oppfølging fra det offentlige. Brytes kontrakten, vil mottakeren miste ekstraytelsen og bare få utbetalt ordinær sosialhjelp.

• Slik ordningen er presentert i Aftenposten er det flere plusser enn minuser ved den. Målet med kontraktene er å få sosialhjelpsmottakerne ut av rollen som klienter. Det gjøres best ved individuell oppfølging, siden det er mange og ulike grunner til at folk må leve av sosialytelser. Forholdet mellom sosialkontor og mottakere får samtidig et annet innhold enn ren tilmåling og utbetaling av penger. SVs Karin Andersen, som i mange år har stått fram som de fattiges fremste forsvarer på Stortinget, tar det for gitt at det vil følge økte bevilgninger med det nye systemet. Hun mener samtidig at ordningen bør bli samfunnsøkonomisk lønnsom ettersom kontraktene vil føre til at folk kommer i arbeid.

• Ordningen vil utvilsomt egne seg best for de mest ressurssterke mottakerne av sosialhjelp. Veien tilbake til arbeidslivet kan bli lang for mange med psykiske lidelser og rusproblemer. Men også disse skal, slik ordningen er presentert, ha økonomisk nytte av å inngå en kontrakt som omfatter behandling. Det må nødvendigvis innebære at myndighetene, Aetat, trygdeetaten og den kommunale sosialtjenesten, har slikt å tilby.

• Forslaget er helt i tråd med den såkalte arbeidslinja som partiene bak Soria Moria-erklæringen bekjenner seg til. Erfaringen viser at den enkleste veien ut av fattigdom er gjennom arbeid. I den grad velferdskontraktene virker, vil de være av det gode, både for den enkelte og for samfunnet. Men ordningen må ikke fungere som en straff for dem som ikke klarer å stå på egne bein. Å hjelpe dem som faller utenfor er et ansvar ingen sosialt bevisst politiker kan skrive seg fra. De som er sosialhjelpsmottakere, har ikke valgt det selv.

LEDER