Velferdsstaten i den 3. verden

Hele 138 stater har innført en eller annen form for alderstrygd. Men det fattige flertallet omfattes sjelden av ordningene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Velferdsordninger forsikrer befolkningen mot risikoen for sykdom, uførhet, arbeidsledighet osv. Stikk i strid med hva mange tror er slike ordninger allerede forholdsvis utbredt i den 3. verden. For eksempel har hele 138 stater innført en eller annen form for alderstrygd. Problemet er bare at det fattige flertallet sjelden omfattes av ordningene. Statsansatte, høyere funksjonærer og arbeidere i storbedrifter kan være dekket av trygdeordninger som er mer generøse enn i Norge. Jordbrukere, dagarbeidere og selvstendig næringsdrivende har vanligvis ikke adgang til trygder i det hele tatt. I land som Burundi og Elfenbenskysten dekker trygdeordningene under 10 prosent av befolkningen. I Afrika som helhet har bare Mauritius, Seychellene og Syd-Afrika en form for minstepensjon som alle kan søke. Situasjonen er ikke stort bedre i Asia. Sosialhjelp av vestlig merke er enda sjeldnere. Utfordringen for den 3. verdens sosialpolitikk er først og fremst å utvide personkretsen slik at en større del av befolkningen inkluderes.

Hvis de historiske erfaringene i vår del av verden er noe å gå etter, fører økonomisk vekst kombinert med demokratisering til en utvidelse av velferdsordningene. Folk etterspør mer generøse sosialforsikringer jo rikere de blir. Samtidig skaper økonomisk vekst et overskudd som kan brukes til omfordeling. Innføring av demokrati betyr at elitene blir mer lydhøre for majoritetens ønsker, ettersom de nå må vinne valg for å holde på makten. Dette var viktige mekanismer bak velferdsstatens framvekst i OECD-området i forrige århundre. Spørsmålet er om økonomisk vekst kombinert med demokratisering etter hvert vil føre til en tilsvarende utvikling også utenfor OECD.

Japan og Syd-Korea later til å følge omtrent samme utviklingsbane som Vest-Europa og Nord-Amerika. Japan har tilsvarende levestandard som Europa, og velferdsordningene er av tilnærmet lik kvalitet. Den økonomiske veksten i Syd-Korea er av nyere dato, men etter den demokratiske åpningen i 1987 ble helseforsikring, arbeidsledighetstrygd og sosialhjelp utvidet til å omfatte flertallet av befolkningen. Et av de mest spennende spørsmålene i internasjonal trygdeforskning er om Kina og India nå vil følge i Japan og Syd-Koreas fotspor. Nesten 40 prosent av verdens befolkning bor i disse landene. Særlig Kina har hatt en fantastisk økonomisk vekst. Mellom 1980 og 1995 ble BNP pr. innbygger firedoblet. Dette er den raskeste økning i verdenshistorien for en så stor andel av jordens befolkning. Fattigdommen er redusert, samtidig som ulikhetene har økt. Sosialpolitiske reformer er foreløpig begrenset til byene. I 1996 innførte Shanghai sosialhjelp, og har nå fått følge av ca. 600 andre byer. En pensjonsreform er på trappene som skal utvide personkretsen fra ansatte i statlige storforetak til alle arbeidere med borett i byene. Dette er en befolkningsmengde like stor som hele USAs befolkning. Fortsatt vil imidlertid en milliard kinesere bosatt på landsbygda stå uten offentlige trygder. Kanskje er forklaringen at kommunistpartier prioriterer velferden til arbeidere i byene: I det tidligere Sovjetunionen ble arbeiderne på kollektivbruk ikke inkludert i alderstrygden før i 1964. Men forklaringen kan også være at befolkningen på landsbygda er lavt prioritert i de fleste u-land, uavhengig av regjeringens politiske farge. Mangelen på sosialforsikringer utenfor byene er et fellestrekk ved situasjonen i Asia og Afrika.

Latin-Amerika har en lengre velferdstradisjon enn Asia og Afrika. Chile innførte alderstrygd alt i 1924, tolv år før Norge. Latinamerikanske trygdeordninger har tradisjonelt favorisert industriarbeidere og funksjonærsjiktene. På 1980- og 90-tallet skjedde det store omlegginger, særlig av pensjonspolitikken. Argentina, Bolivia, Chile, Colombia, El Salvador, Mexico, Peru og Uruguay reduserte eller avviklet offentlig alderstrygd og innførte isteden tvungen pensjonssparing. Varianter av denne latinamerikanske pensjonsmodellen blir nå innført i Kasakhstan, Latvia og Ungarn. Mongolia og Polen har tilsvarende reformer under planlegging. Den foreslåtte kinesiske pensjonsreformen er også inspirert av Latin-Amerika.

Politikerne håper at overgangen til tvungen pensjonssparing skal øke den totale sparingen og få fart på den økonomiske veksten. Det er meget store penger det her er snakk om. Hvis den norske folketrygden til sammenligning hadde vært basert på tvungen sparing, ville fondet i dag vært på om lag 2800 milliarder kroner. Likevel er det usikkert om den totale sparingen vil øke. Alt i dag er det et problem i Latin-Amerika at mange unnlater å betale inn, trass i at sparingen er obligatorisk. Dessuten er det sannsynlig at folk reduserer andre former for sparing for å få råd til pensjonssparingen. I så fall vil overgangen til tvungen pensjonssparing først og fremst påvirke sammensetningen av finansiell kapital: Pensjonsfondene vil utgjøre en større del av den samlete sparingen. Selv om samlet sparing ikke skulle øke, vil reformene uansett myke opp motsetningen mellom arbeid og kapital, ettersom arbeidere - i egenskap av framtidige pensjonister - får en tydeligere egeninteresse i et velfungerende kapitalmarked.

I land der alderstrygden er reservert for et privilegert mindretall, men delfinansiert gjennom skatter, betaler flertallet for pensjoner de ikke selv har glede av. Da kan tvungen pensjonssparing være fordelingsmessig bedre. Her tar man i det minste ikke fra flertallet for å gi til privilegerte grupper. Imidlertid vil ikke overgangen til tvungen pensjonssparing hjelpe de fattigste, rett og slett fordi disse ikke har penger til innskudd. De fattigste er avhengige av skattefinansierte minsteytelser, og slike ordninger er det lite av utenfor OECD. Hvis offentlig fattighjelp i det hele tatt eksisterer, er det gjerne i form av «arbeid-for-mat», eller ordninger der søkerprosessen er svært ydmykende. For eksempel har man i den nye kinesiske sosialhjelpen rett til å banke på hos naboene for å få deres mening om søkeren «egentlig» fortjener støtte. Situasjonen er allikevel adskillig verre der makthaverne ikke engang har innført en ussel og sosialt ydmykende fattigforsorg. I slike land dør folk av sult om de uformelle nettverkene svikter.

På verdensbasis er det grunn til å tro at velferdsforskjellene innad i den 3. verden vil tilta i årene som kommer. Økonomisk globalisering vil være til gunst for rike land med velkvalifisert arbeidskraft og god infrastruktur, samt for u-land som har politisk stabilitet og ryddige interne forhold. Taperne vil være 3. verden-land preget av voldelig rivalisering mellom regionale eliter, samt mangelfullt utbygd og/eller lite profesjonalisert administrasjon («myke stater»). Enkelte asiatiske og latinamerikanske land nærmer seg OECD-landenes inntektsnivå, og her ser vi tendenser til at offentlig velferd utvides til større grupper. Noen områder har imidlertid blitt hengende etter; dette gjelder særlig Afrika sør for Sahara. «Myke stater» havner lett i en ond sirkel der de taper kapital så vel som utdannet arbeidskraft til andre områder, og heller ikke greier å etablere et effektivt skattesystem som kan finansiere velferdsordninger og offentlige investeringer. På lengre sikt kan vi ane konturene av et globalt 2/3 samfunn: De fleste land opplever økende velstand og etablerer forhåpentligvis velferdsordninger som dekker større deler av befolkningen, men noen land forblir marginaliserte.

Spørsmålet er om det vil være tilstrekkelig solidaritet i verdenssamfunnet til å heve de fattigste hvis og når de ikke lenger utgjør et flertall, og dermed ikke lenger virker truende på befolkningen i land som Norge.