Velgere herjer EU

Jubelen på Bastillen den 29. mai 2005 er allerede historie på en dato som vil bli historisk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den europeiske unionen har det tøft i møte med velgerne. På et vis har Norge skylda. Da det norske folk i 1962 ble lovet å få avgjøre spørsmålet om medlemskap i en folkeavstemning, ble det sådd et frø som ga demokratiet en plass i en grunnleggende udemokratisk konstruksjon av elitistiske institusjoner. Hittil har resultatet vært en tilbakevendende plage for pampene i Brussel og i medlemslandenes hovedsteder, omtrent som en syklisk influensa, men aldri verre enn det som noen dager under dyna kunne fikse.

Både Norge og EU lever rimelig godt med det norske utenforskapet. Det er heller ikke avgjørende at verken Sverige eller Danmark er med i eurosonen, eller at Tony Blair i løpet av åtte år aldri har våget å gi det britiske folket den euroavstemningen han en gang lovet. Irene avviste Nice-traktaten, men Irland stemte på nytt og ombestemte seg, og Danmark fortsetter som medlem uten å ha godtatt Maastricht-traktaten. Sammenliknet med dette er Frankrikes nei på søndag mer som en gammeldags lungebetennelse å betrakte. Vi må se at pasienten klarer seg over krisa før det er sikkert at dette ikke er begynnelsen til slutten for unionen.

Det er paradoksalt at et nærmest urdemokratisk institutt som en folkeavstemning avviste en grunnlov der et av, riktignok flere, hovedformålene er å bøte på unionens demokratiske underskudd. Men paradokset er mer en tilfeldig og kanskje uønsket konsekvens av et avstemningsresultat drevet fram av mange motstridende motiver som favner fra globaliseringsprotest, via frykt for å miste jobben til en billigere polakk over til motstand mot tyrkisk medlemskap. Altså en venstre- høyre-allianse som likner den vi helt sikkert vil få også her til lands når spørsmålet om medlemskap reises på nytt.

Nå er medlemskapsspørsmålet neppe lenger aktuelt i neste stortingsperiode. En eventuell rødgrønn flertallsregjering trenger knapt en selvmordsklausul etter søndagens nei i Paris og morgendagens forventede nei i Haag.

De første kommentarene i går kom i form av håpefulle nekrologer fra EU-motstandere og i form av bagatellisering og unionen-lever-videre fra tilhengerne, som beskriver nederlaget som en av unionens mange justerende hendelser i dens 50-årige historie.

Det er neppe så enkelt. Unionen har lidd nederlag i sitt møte med egne kjernevelgere i et av EUs kjerneland. Det er mer enn et tilbakeslag. Spådommene om hva som nå vil skje, spriker i alle retninger, og den eneste balanserte konklusjonen er at i øyeblikket er det ingen som vet noe med sikkerhet.

Det er positivt at demokratiet tvinger seg inn i unionen ved at velgerne ikke lar lederne dirigere den enkeltes stemmegivning når store spørsmål står på dagsordenen. Det store spørsmålet er om unionen slik vi kjenner den i dag, tåler så mye demokrati. Det vil bli gjort nye forsøk på å gjøre sammenslutningen av 25 land enklere å styre og mer beslutningsdyktig. Det blir sagt at det er nødvendig for at unionen skal klare seg i konkurransen med USA og deretter med Kina. Jeg tviler på om ratifikasjonsprosessen har en meningsfylt fortsettelse etter dette, og tror det vil bli satt fram alternative forslag som søker å dempe virkningen av det franske og det sannsynlige nederlandske nei i morgen.

Velgerne har enda en gang hatt sine femten minutters berømmelse på TV. Nå overtar taperne, elitens representanter med president Jacques Chirac og statsminister Tony Blair i spissen. Velgerne er tilbake i sine sivile jobber og gjøremål, mens lederne, ja, de fleste av dem, forblir i jobben som er å tolke og forvalte folkets vilje. De har mye å ta av på en fransk neiside, som spenner fra Fabius til le Pen, når de rå bruddflatene skal slipes ned slik at en framtidig sammenføyning likevel kan finne sted og bli holdbar.

Munnhellet om at Den europeiske unionens utvidelse og integrasjon er gått fra krise til krise, holder ikke i dette tilfellet. For første gang har velgerne i et stifter- og kjerneland, unionens erklærte ryggrad, markert at lederne har mistet kontakten med folkeflertallet.