Velgernes valg

Velgerne i kunnskapssamfunnet vil ha mer innflytelse på politikken. Er tida inne til å overveie et system med primærvalg?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HØSTENS UNDERHOLDENDE

nominasjonsprosess i Kristelig Folkeparti har vist at det fortsatt er liv i partiorganisasjonene. Prosessens sterkt lokale preg er understreket hver gang partileder Dagfinn Høybråtens kandidatur er brakt på bane, enten det har vært i Møre og Romsdal, Østfold eller Rogaland. Men den bataljen har også avslørt et indre maskineri drevet i ei tåke av korridorpolitikk, der i stor grad middelaldrende menn og kvinner med lang fartstid i partiet har den avgjørende innflytelsen på sammensetningen av partilistene. Lokallagsledere av noe usikker bonitet har hatt sine tre-fire minutter av berømmelse på tv og i avisene. Men parolen kunne selvsagt også være: Meld deg inn i partiet. Det er fortsatt mulig å ta makten fra de gamle.

SPØRSMÅLET ER

bare: Vil det vare? Fra tid til annen har det vært reist forslag om endringer for å styrke velgernes deltakelse i nominasjonene. For noen år siden averterte noen partilag i avisene etter kandidater til listene. Arbeiderpartiet og SV brukte rådgivende uravstemninger foran stortingsvalget i 2001. Men de ble holdt tidlig i prosessen, og den endelige lista ble også da satt sammen av nominasjonsmøtet. I det hele tatt: Partiene har villet opprettholde sitt monopol på nominering av kandidatene til stortingsvalglistene, til tross for at partilivet skranter og medlemskap blir snevrere og snevrere. Stadig færre velgere har dermed avgjørende innflytelse på sammensetningen av Stortinget. Det er de «ytterst få» som velger de «stadig færre».

FOR NOEN ÅR

siden foreslo valglovutvalget enstemmig å oppheve valglovens regler om nominasjon. Stortinget sluttet seg til dette i 2002. Foran neste års valg er derfor de detaljerte kravene til nominasjonsprosedyre falt bort, mens den statlige pengestøtten fortsatt opprettholdes. Derfor ligger det godt til rette for eksperimenter. Men fantasien er åpenbart liten og frykten for velgernes kastevinder stor, og så langt i prosessen er det ikke lansert radikale nyvinninger. Valglovutvalget rettet søkelys mot mulighetene for velgerinnflytelse på personvalget under selve valghandlingen. Det ville åpne for kumuleringer, men Stortinget var avventende.

VALGLOVUTVALGET

begrunnet sine forslag med at kunnskapssamfunnet har gjort oss alle til mer kvalifiserte deltakere i den politiske beslutningsprosessen. Maktutredningen viste at partiene har tapt mye av sin representativitet som følge av fallende medlemskapstall og mangel på liv i partiorganisasjonene. Slik sett er årets KrF-nominasjoner et unntak. Velgerne opplever nok også i stadig sterkere grad at mange viktige politiske skillelinjer ikke følger partilinjene. Den klassiske representativiteten på partilistene, sikret gjennom kjønnsfordeling, yrkes- og profesjonsfordeling og geografi, er ikke alltid like relevant for dagens velgere.

JEG TROR DERFOR

det er tid for å gå langt mer radikalt til verks for å styrke velgernes innflytelse på personvalget. Vi har nettopp sett det amerikanske systemet i funksjon. Her er personvalgene tatt ut av de røykfylte bakrommene på partienes landsmøter. Kanskje kunne vi gi vårt politiske system en injeksjon av vitalitet ved å styrke velgernes direkte innflytelse på personvalget? Det burde kunne skaffe fram så vel nye ideer som nye ansikter. For det er unektelig en fare for at de kandidatene som stilles opp på listene, primært gjenspeiler dem som er aktive i prosessen: De trofaste partisoldatene som verken blir yngre eller mer kreative.

FORDELEN

med et system med primærvalg er at kandidatene ville måtte møte spørsmål og kritikk fra velgerne. I et slikt system ville man kunne luke vekk de profilløse kandidatene. Det ville bli mindre hestehandel, større åpenhet og mer direkte tale. Om det hadde gitt Dagfinn Høybråten en lettere adgang til ei stortingsliste utenom hjemfylket, er imidlertid tvilsomt. Antakelig ville det blitt mye verre. For velgerne er blitt mer selvstendig i forhold til sine ledere, og selv blant de fromme i KrF er det vel slik at man i politikken tenker mer på seg selv enn nesten Dagfinn. Men det kunne ha gitt prosessen renere linjer. Et nederlag påført av partiets aktive velgere hadde dessuten vært et så klart signal om sviktende oppslutning at hans ledelse av partiet ville ha blitt umulig. Slik kan primærvalg være et bidrag til å gjenskape en ny demokratisk dynamikk i et politisk system som blir mer og mer byråkrati og administrasjon og mindre og mindre kamp om verdier og klare alternativer.