Debatten som Aftenposten startet omkring min rolle, har ikke bare vært urimelig, men avslører også en rekke tendenser i norsk debattkultur som er preget av jantelov og støvete akademikere som heller vil analysere enn å ta tak i utfordringene.

Sosialantropologer som Marianne Gullestad og Unni Wikan hevder at flere stemmer må slippe til. De overser og undervurderer at dette er en prosess som er meget godt i gang. Og de stemmene som de etterlyser, er der! Folk som Loveleen Kumar, Atta Ansari, Afshan Rafiq, Saera Khan, Manuela Ramin-Osmundsen, Khalid Salimi, Fakhra Salimi, Athar Ali, Susan Badrkhan, Hadia Tajik, Nadeem Butt, Noman Mubashir, Majoran Vivekananthan, Aslam Ahsan, Kamil Azhar, African Youth, Abid Q. Raja og en hel rekke andre med annen etnisk bakgrunn har bidratt til at den multietniske debatten nå består av andre enn bare hvite nordmenn. En rekke av dem har absolutt ikke snakket om sin egen familie, og dessuten vært mer eller mindre uenige med undertegnede. Og i tillegg kommer profilerte folk som f.eks. jentene i Queendom, Kadra, Noora Noor, Nadia eller «Jeanette», som deltar i debatter i både offentlige og andre sammenhenger.