Velkommen til Kardemommeby

Longyearbyen og Svalbard er det nærmeste du kommer Kardemommeby.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stem på ditt favorittfylke her

Det høres kanskje litt voldsomt ut, men Svalbard er noe for seg sjøl. Hvis du først tar deg tid til å besøke det naturskjønne og ville øyriket 78 grader nord, skal det mye til for at du aldri kommer tilbake. Svalbard fanger. Sjøl ble jeg unnfanga i den iskalde og svarte mørketida i 1969. Den gangen var det ikke lov å føde barn i Longyearbyen fordi den lille helsestasjonen ikke var egnet til slikt. Men mye har endret seg siden da. Fra å være et gruvesamfunn hvor du kun kom deg opp og ned til fastlands-Norge med båt noen ganger i året, lander idag flere store rute- og charterfly på Longyearbyen flyplass hver eneste dag. Med horder av fastboende, japanske turister på superkjapp to-timers-omvisning før flyet letter igjen, konferansegjester, nordpol-ekspedisjoner, gutteturer, politikere, brannmestere, forskere.. Og midt der oppe i isødet finner du moderne hoteller, taxfreebutikker, reiseselskap, sykehus, barnehage, en moderne skole uten mugg og små budsjetter, thai-massasje, snøscootere og annet som gjør at Longyearbyen er blitt et svært så moderne samfunn. Akkurat dette forbauser en rekke av nye besøkende.

Ros og ris

Med sine rundt 1600 innbyggere er Svalbard så godt som fritatt for kriminalitet. Folk føler seg trygge og ikke alle finner det verdt å låse hus eller bil. Enda færre sykkelen. Med rundt fire mils vei totalt er det jo også relativt lett å finne framkomstmiddelet som en eller annen festgjest ble for fristet til å bruke på vei hjem fra Huset en sein natteskveld. Du finner ikke mange tabloide krimoverskrifter på forsida til den prisberømte lokalavisa Svalbardposten. Fra tid til annen skrives noen linjer om at noen har fulgt etter den svært så fredete isbjørnen, røyket hasj _ eller at noen etterlyser skoene sine (det kommer av at svalbardianere stort sett tar av seg skoa før man skal inn på offentlig sted). Hver uke får også en svalbardianer eller to ukas kaktus og ukas rose. Type «ros til den hyggelige bibliotekaren som ga meg så gode tips på påskeunderholdning», eller «ris til dere som kjørte scooter som villmenn i Adventdalen i helga».

* Den norske bosetningen på Svalbard er i sterk vekst. Det samme er sysselsettingen, særlig i bygg og anlegg og hotell- og restaurantvirksomhet.

* Antallet tilreisende er også sterkt økende. Passasjerer ved Svalbard lufthavn er mer enn doblet siden 1990. Turistene oppgir eventyrlyst som begrunnelse for valg av feriemål.

* Folks begrunnelse for å bli på Svalbard, er de unike naturopplevelsene. Samt lavere skatt.

* 2000: 50 prosent stilte seg negativ til innføring av lokalt selvstyre i Longearbyen.

* I 2000 var det tilsammen 135 anmeldte og ferdig etterforskede lovbrudd på Svalbard.

* I 2000 ble det rapportert 40 yrkesskader.

* Svalbardfolket har størst økonomiske utlegg til transport. Par uten barn bruker nest mest penger på kultur og fritid - mens barnefamilier bruker nest mest på bolig, lys og brensel.

Kilde: SSB

Elitesamfunn

Den siste levekårsundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser også at Longyearbyens innbyggere, i hvert fall ifølge seg sjøl, er blant Norges mest tilfredse. Så har de kanskje heller ikke så mye å klage over. 91 prosent av folket er i arbeid. Hele 90 prosent av svalbardianerne mener de har god helse, og hvis noen får en uventet regning på 3000 kroner, er det bare 15 prosent av innbyggerne som ville fått problemer med å betale. Og ikke nok med det: ¤Åtte av ti er fornøyd med jobben, som oftest er av fast karakter. Mer enn tre fjerdedeler av Longyearbyens innbyggere er også tilfreds med lønnsinntekta. At skatteprosenten bare er på 14 prosent, er også et moment. ¤Befolkningen er mer ressurssterke enn på fastlands-Norge forøvrig når det kommer til utdannelse. Et elitesamfunn, viser levekårsundersøkelsen. Søknadsbunkene til ledige jobber er store og svært kvalifiserte folk ansettes. Mange har også godt skolerte ektefeller med seg til Svalbard, som fyller viktige funksjoner i samfunnet. Det er ikke umulig at du finner en sosialsjef eller fysioterapeut fra fastlandet som assistenter i barnehagen. ¤Folk på Svalbard føler seg generelt mindre ensomme enn nordmenn i andre fylker. De mener også at de har bedre sosiale relasjoner enn fastlands-nordmenn.

Turistinvasjon

Men det er ikke den lave skatten og den gode jobben som er hovedårsaken til at folk bosetter seg på 78 grader nord. «Eventyrlyst» og «opplevelse av natur og friluft» oppgis som de viktigste grunnene til å flytte til Svalbard. Når du så sitter klistret inntil flyvinduet og skuer over det enorme øysamfunnet under innflyvningen, en godværsdag, er du tapt. Spesielt i perioden mars til mai viser Svalbard seg fram i sin vakreste prakt. Urørte fjell og vidder så langt øyet rekker. Sola, som i vårmånedene skinner 24 timer i døgnet, lyser opp det snølagte og ville området. Ved kysten ser du gigantiske isberg som har blitt brutt opp av en og annen båt som tør å bevege seg i det knallharde klimaet. Synet som møter deg kan rett og slett ikke beskrives. I akkurat denne perioden blir det stadig mer populært å reise til Svalbard, både som enkeltturist og som seminar- og konferansedeltaker. Ikke alle «innfødte» er like glade for turistinvasjonen. I den mest hektiske perioden må ofte melk, frukt og andre dagligvarer stå igjen på flyplassen i Tromsø for å gi passasjerene plass på flyene. «Beklager tomme hyller _ fulle fly» kan man da lese på plakater i kolonialhyllene.

Ferske beboere

Over halvparten av Longyearbyens befolkning har bodd på Svalbard i mindre enn fire år. Det er større utskifting av folk enn tidligere. Det fører til at de «innfødte» stadig «mister» venner som flytter ned. En del av de som har bodd på Svalbard lenge finner nok dette slitsomt, og noen kvier seg litt for å knytte seg for nært til nye folk som kommer. «Når man først er blitt fortrolig med en tannlege, flytter han ned, og en stakkar med tannlegeskrekk går da rundt og har litt angst for hva den nye måtte finne på å gjøre med deg», høres hver gang åremålet til tannlegen er omme.

Sosiale dyr

Svalbardianere er sosiale dyr. Kanskje ikke rart når de lever i totalt mørke i tre-fire måneder hvert eneste år. De røyker og drikker mer enn fastlands-nordmenn og går ofte ut. Livsstilen er ganske kontinental. Mange spiser middag ute, på Busen eller tradisjonelle Huset. Eller møtes på et eller annet utested om kveldene. I tillegg finnes det alt mulig av lag og foreninger. Og egen kino. Det er ikke bare «de innfødte» som liker seg i Longyearbyen. En rekke musikere, andre kunstnere og forfattere tar gjerne turen opp til Svalbard. To ganger i året er det forfatterbesøk med vin- og ostsamling for byens befolkning, og konserter og fotoutstillinger er det titt og ofte.

Bamsemums

Når det lysner utpå våren, drar folk på skiturer eller scooterturer sammen. Det er stadig diskusjoner mellom de skifrelste og scooterentusiastene: Skal man kunne kjøre scooter overalt, eller bør skiløperne ha områder hvor de kan gå turer i ro og mak? For dem som liker å gå tur til fots, på ski eller scooter, er det rike muligheter. Måneskinnsturer på ski i mørketida i januar og februar må oppleves. Lange scooterturer i det vakre urørte terrenget likeså. Ulempen med «turgåing» på Svalbard er den fredede isbjørnen som i gjennomsnitt dreper en person hvert andre år. Det er mellom 3000-5000 isbjørn på Svalbard, mot de 1600 nordmennene og 800 russerne i Barentsburg. Derfor må alle som beveger seg utenfor Longyearbyen sentrum ha med seg våpen i tilfelle bamsen dukker opp. Så er også nettopp isbjørnen et meget hyppig samtaletema blant befolkningen. Alle har en eller annen historie om den gangen «bjørnen slo seg inn i hytta og spiste opp alle sjokoladene i skapet» _ eller når mang enn person plutselig kom over en isbjørn, om det så var i Bjørndalen eller på vei til Barentsburg. Foreninger har forøvrig hytter man kan låne for en billig penge. Andre har egne hytter, og det bygges stadig flere. Mange har behov for å komme seg ut av Longyearbyen, som ligger inneklemt mellom en rekke fjell.

Globetrottere

Å ligge hele 78 grader nord betyr et knallhardt klima. Derfor vokser det heller ikke trær på Svalbard. Derfor savner mange skogen, og det å kunne vandre på myke stier. Når vinden uler og gradestokken viser over 50 effektive minusgrader, lengter jo også mang en innbygger sørover. På slike dager er det faktisk så kaldt at du kjapt får forfrysningsskader hvis du ikke dekker til absolutt hele kroppen din. Men også på Svalbard kan gresset virke grønnere andre steder. Derfor tar mange seg hyppige turer til fastlandet _ eller videre ut i verden. Den lave skatten gjør at folk flest har råd til å reise, og globetrotterne er mange. Men når sommeren er over, vender svalbardianerne igjen nordover. Tilbake til naturen og skattefordelene. Og til det gode livet i det værharde, men fantastiske isødet.

Underskjønt: Naturen på Svalbard slår deg ut.