Vendepunkt for naturvern

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne helga er det 25 år siden politiaksjonen i Stilla mot demonstrantene mot Alta-utbyggingen. Den markerer på mange måter et vendepunkt i miljøpolitikken. I ettertid har også de politiske myndigheter erkjent at Alta-utbyggingen var unødvendig. Alta ble imidlertid en symbolsak, ikke bare for naturvernet, men også i spørsmålet om samenes rettigheter. På mange måter er slaget om Alta kulminasjonen av 1970-tallsradikalismen, som ikke bare handlet om væpna revolusjon, men også om hvor langt vi skulle gå her i landet med å demme ned landområder og elver for å imøtekomme stadig nye krav om økt kraftproduksjon. Demonstrantene i Stilla representerte en bred og sterkt engasjert bevegelse av unge og eldre som aksjonerte fredelig og uten vold.

Vassdragsutbyggingen stanset ikke med Alta, men utover på 1980-tallet ble det stor politisk enighet om at de vassdragene som fortsatt sto urørt, skulle utnyttes etter en plan. Det var også stor enighet om at noen vassdrag skulle vernes. Det har rett nok stått strid om Vefsna-vassdraget på Sør-Helgeland, men Soria-Moria-erklæringen slår fast at Vefsna skal vernes. Det går en linje fra Alta til denne beslutningen i den rød-grønne koalisjonen. En viktig merkestolpe på veien var statsminister Jens Stoltenbergs nyttårstale i 2001 da han fastslo at vasskraftutbyggingsepoken var slutt. Nå vil regjeringen gå gjennom den såkalte Samla plan for vassdrag for å fastslå hvilke vassdrag som skal inn på verneplanen i forbindelse med gjennomføringen av EUs rammedirektiv for vann.

Vassdragsutbyggingen i Norge var en sentral faktor i moderniseringen av landet. Uten vasskraftutbygging, intet Norsk Hydro og knapt noen annen storindustri. Det var først innpå 1960-tallet naturvernerne kunne mobilisere større befolkningsgrupper i sin kamp for å verne de vakreste vassdragene som da sto igjen. Kampen mot Alta ble en folkebevegelse, men motreaksjonene var også harde. Bøter for fem millioner kroner og betinget fengsel for oppvigleri var samfunnets straff. Men med den positive innstilling til verneinteressene som ettertida har inntatt, vil de fleste innrømme at det var verd striden og straffen.