Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Vennene forsvant i dypet

Fiskerne klamret seg til plankene i seks dager. Da Mohammed (22) endelig så land i horisonten, var det bare ham igjen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han sitter på madrassen sin i slumhytta i Karachi og forteller den dramatiske historien til nyhetsbyrået AP.

- Jeg vet ikke hvordan jeg klarte å klamre meg til livet. Tørsten var så jævlig, forteller Mohammed Mumtaz Magsi.

En enslig lyspære kaster skarpe skygger over hjemmet hvor han bor med foreldrene og fem søsken. Armene er dekket av kutt, og over hele kroppen er det sår som saltvannet laget. Tauet han festet seg til flåta med, har gravd dype spor i huden. Men Mohammed var den heldige. Etter at fiskebåten gikk under i monsunstormen, var de seks som klarte å klamre seg til noen planker og fendere. En etter en mistet de livsmotet etter hvert som sola ble for sterk, sulten for knugende og tørsten for uutholdelig.

Uten sikkerhetsutstyr

- Jeg var den yngste og trodde jeg skulle dø først, innrømmer Mohammed mens han skjelver ved tanken på marerittet han overlevde.

Det var tre uker siden han og kompisen Pervaiz dro for å søke jobblykken på kaia i den pakistanske havnebyen. De hadde hørt at fiskebåtene betalte bedre enn tekstilfabrikken. Hyra på rundt 700 kroner ville komme godt med for de fattige familiene. Det eneste kapteinen krevde var at de var svømmedyktige.

- Vi brydde oss ikke om at båten verken hadde samband, redningsvester eller sikkerhetsutstyr. Det mest avanserte om bord var et kompass, forteller 22-åringen.

Kastet seg på bølgene

Etter ei uke verket hele kroppen på grunn av det harde arbeidet, og den sjuende dagen kom stormen. Etter skiftbyttet krøp mennene til køys under dekk. Plutselig løftet gulvet seg og Mohammed ble slengt i veggen. Det kalde vannet strømmet inn mens de seks mennene skyndte seg opp på dekk. De elleve mennene som hadde jobbet der oppe, var forsvunnet over bord.

- De var bare borte. Vi fikk aldri vite hva som skjedde med dem.

Kraftige vinder pisket opp sjøen. I lynglimtene så de båten synke raskt. I minuttene de hadde til rådighet, laget de en flåte av noen planker og fendere, så kastet de den skrøpelige farkosten på de hissige bølgene.

Svelget sjøvann

- Vi klamret oss fast, og like etterpå var vi langt unna den synkende båten. En hadde tatt med et tau som vi knyttet rundt brystet og festet til flåta, forteller Mohammed og løfter opp armene for å vise hvor tauet gnagde seg inn i huden.

Den samme mannen ba dem feste tøy under fotsålene og i håndflatene så ikke den lyse huden skulle tiltrekke seg fisker. Likevel glefset ivrige fisker løs på dem. I to dager drev de rundt mens monsunregnet pisket rundt dem. Så kom den brennende sola. Skåldet i huden, sulten, tørst og utmattet forsvant livsmotet sakte men sikkert.

- Den første av oss ga opp. Han klarte ikke tørsten, og svelget unna med sjøvann. Skummet fylte munnen hans. Han ba oss la ham slippe taket på flåta. Først prøvde vi å stanse ham, men til slutt lot vi ham forlate oss.

Til sykehus på eselvogn

En etter en ga de opp og forsvant i dypet. På den sjette dagen var det bare Mohammed som klamret seg til plankene.

- Jeg tror det var tidlig på morgenen at jeg så noe i horisonten. Jeg vet ikke hvor jeg hentet kreftene, men jeg la på svøm og kom meg helt til land, sier 22-åringen.

Landsbybeboere fant den hardt medtatte mannen og fraktet ham til nærmeste sykehus på en eselvogn. Dagen etter ble han hentet av politiet for å identifisere et lik som hadde skylt i land. Det var vennen Pervaiz.

<B>ENDELIG HJEMME: - Jeg så døden i hvitøyet. Det er vanskelig å tro at jeg er den eneste som er i live, sier Mohammed Mumtaz Magsi. Ingen vrakrester er funnet etter fiskebåten som ble senket av monsunregnet i Det arabiske hav.