Venstrebris på gallupen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tendensen i Dagbladets partibarometer ved månedsskiftet blir nå «bekreftet» av Opinions meningsmåling for Aftenposten og MMI. Det blåser en sommerlig venstrebris over landet. Et flertall i befolkningen ser ut til å ønske regjeringsskifte. Et valgresultat på linje med målingene ville gitt et parlamentarisk flertall for Ap, SV og Sp. Det ville igjen gitt grunnlag for regjeringsdrøftelser mellom disse.

At dette er situasjonen få uker etter at Høyre hadde sitt landsmøte, er interessant. Der ble venstrealternativet til dagens regjering døpt «kaoskameratene». Og der ble den tydelige, folkelige og respekterte Erna Solberg valgt til ny ledestjerne. Men kort tid etter ser det ut som om Erna-effekten er borte. Hva har skjedd? Høyre-landsmøtet benyttet anledningen til å skjerpe motsetningene i norsk politikk, ut fra en åpenbar strategi. Partiet vil rette oppmerksomheten mot hovedmotsetningen i norsk politikk, nemlig Høyre og et SV-smittet Ap. Erna Solberg har fulgt opp strategien ved å forsterke den politiske retorikken mot Ap-SV-hopehavet og manet fram spøkelset «den røde fare».

I den grad politisk retorikk har betydning for bevegelser blant velgerne, har Høyres strategi så langt slått feil, siden det bare er Ap som har vunnet på den. Vi tror imidlertid andre forhold har hatt større effekt. Vårens lønnsoppgjør har i år artet seg som en politisk kamp ved stedfortredere. 1,3 millioner av velgerne er direkte eller indirekte blitt aktivisert i forhold til spørsmål som berører deres forhold som arbeidstakere. Og når regjeringen både ideologisk og faktisk spiller på lag med arbeidsgiverne, og samtidig velsigner et giftermål av adelige dimensjoner ved tallrik tilstedeværelse, skal det godt gjøres om det ikke tilfaller Ap et par-tre prosentpoeng.

Men velgere er en troløs og illojal masse. Særlig de prosentene som vipper flertallet i ulik retning. Hovedmotstandere vet at det er valgkampen som teller, og den har begge innledet for lengst. Denne gang står den om to klare alternativer som Bondevik ikke kan bygge bru over, og som Carl I. Hagen bare delvis kan forkludre. Dermed blir politikken også mer interessant og engasjerende.