Venstres dilemma

Hvordan kan Frp-motstanderen Lars Sponheim unngå at Venstre skaffer landet en regjering med Frp i 2009, spør Erling Ramnefjell.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Venstre har gjort et godt lokalvalg, selv om meningsmålingene i valgkampen skapte forventninger hos mange i partiet om å se sekstallet valgnatta. Men resultatet ble det beste siden partiet sprakk på Røros. Og aller viktigst: Partiet igjen har plassert seg på betryggende avstand fra sperregrensa i likhet med valget i 2005. En stemme til Venstre er ikke lenger en bortkastet stemme, erklærte en nesten triumferende Lars Sponheim på partiets valgvake. Mange spør allerede hva det betyr i 2009.

Det gode valget i 2005 ble forklart med at Venstre hadde fått velgere fra Høyre. Et Høyre tilbake på mer normalt nivå skulle bety at Venstre ville miste Høyrevelgerne partiet har hatt til låns. Det synes også å ha skjedd i noen grad. Til gjengjeld har Venstre fått nye velgere, først og fremst fra SV og Arbeiderpartiet, men partiet har også hentet velgere fra sofaen, ifølge valgforskerne. Av det kan man trekke den slutning at Venstres velgermasse ble radikalisert ved dette valget. Det er grunn til å tro at mange av de nye velgerne Venstre har fått er opptatt av miljø. Men det kanskje aller mest markante trekket ved Venstres velgere er at ingen av dem har Frp som sitt andrevalg. Det er med andre ord stor overensstemmelse mellom partiledelsen og velgerne. De går i takt. Så skulle man tro at partiet vil være omhyggelig med å holde seg langt unna Frp

Men partiet driver en krevende balansegang i Oslo. Venstre vil ikke støtte et rødgrønt byråd og avviser også å sitte i byråd med Frp. Men på sak til sak-basis sikrer Venstre, sammen med KrF, flertall for et byråd av Høyre og Frp. Mange hevder at dette gjør partiet til et støtteparti for Frp i Oslo. Det benekter Oslo Venstres leder, Ola Elvestuen. på det sterkeste. Vi støtter ikke Frp. Vi slåss mot dem, sier han. I et resonnement som likner bildet av halen som logrer med hunden, hevder han at det like mye er Venstre som styrer med vekslende flertall, og han kan vise til en rekke resultater som er god Venstrepolitikk. Frp har posisjoner i byrådet, men liten makt til å sette noe Frp-stempel på politikken. Kroneksempelet er Frps samferdselsbyråd Peter N. Myhre som administrerer byens store satsing på kollektivtrafikk og bompengeløsninger stikk i strid med partiprogrammet.

Elvestuen peker på at det er en vesentlig forskjell mellom hvordan beslutningsprosessen er i Oslo og i rikspolitikken. I Oslo ligger også det utøvende ansvar for politikken i bystyret, noe som gir bystyret en sterkere posisjon overfor byrådet enn det Stortinget har overfor regjeringen. Ifølge Elvestuen sitter Høyre/Frp-byrådet på sidelinja i forhold til bystyret. Til nå har byrådet regjert på grunnlag av en byrådserklæring som det forrige byrådet av Høyre, KrF og Venstre, utarbeidet i 2000. Elvestuen frykter ikke at Høyre og Frp vil komme med en ny byrådserklæring som dreier politikken lenger i retning av Frp. En slik byrådserklæring vil ikke få flertall i bystyret, sier Elvestuen som i disse dager kjemper for enda mer makt til Venstre i Oslo.

Fortsatt driver kruttrøyken etter valgkampen over det politiske landskapet. I Kommune-Norge forbereder man seg på intense forhandlinger om viktige maktposisjoner. Men noen har allerede begynt å vurdere valgresultatets betydning for stortingsvalget i 2009. Venstresida er i krise etter SVs tilbakegang, mens høyresida er styrket. Høyre har gjenerobret tapte bastioner på Østlandet mens Frp har vunnet nytt land i Nord-Norge. Men for første gang viser oppslutningen om Frp tilbakegang. Styrkeforholdet mellom Frp og Høyre kan ha endret seg. Vil det få konsekvenser for et mulig regjeringssamarbeid mellom de to blåblå i 2009? Høyre-leder Erna Solberg har styrket sin autoritet både innad og utad. Hun har hele tida vært omhyggelig med å understreke at en borgerlig regjering må ha støtte fra sentrum. Der sitter Venstre og KrF som begge avviser å gå i regjering med Frp. Men de kan risikere å bli avkrevd parlamentarisk støtte til en regjering hvor Frp for første gang er med. Hvordan skal Lars Sponheim og hans mange anti-Frp-velgere håndtere det dilemmaet, samtidig som Venstre skal opprettholde en klar borgerlig front mot de rødgrønne? Er Oslo-modellen med et sak til sak-samarbeid overførbar til Stortinget hvis Venstre vil opprettholde sin troverdighet og distanse til Frp?

Jeg tviler på om Lars Sponheim har klart for seg hvordan dette dilemmaet skal løses. Men dilemmaer skaper debatt og oppmerksomhet. Fram mot neste valg vil Venstre bli fulgt med en interesse partiet ikke har opplevd på lange tider.

Venstres dilemma