Venstresida vant

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«KULTURKAMP»: Høyresida i norsk politikk slutter seg i stadig større grad til venstresidas verdier. Hvorfor er de da så opptatt av å mane til kulturkamp mot oss? Da partnerskapsloven ble vedtatt på Stortinget i 1992 stemte et flertall av Høyres representanter mot. Nå stemmer de nesten enstemmig for den nye ekteskapsloven, og sier de vil være en garantist for de homofiles rettigheter også etter valget.

Abortloven ble på 1970-tallet vedtatt uten en eneste borgerlig stemme på Stortinget. Nå er abortmotstanden redusert til en pliktøvelse fra de få Krf-representantene på Stortinget. Venstresida kjempet fram liberale rettigheter for individer, høyresida følger etter. Det er ikke noe nytt, det er bare et bevis på at den kulturkampen man nå maner til ikke er mot oss til venstre i politikken.

Selv på høyresida i norsk politikk er oppslutningen sterk om 68’ernes verdier. Nordmenn har aldri hatt så stor mulighet til å fritt velge hvem de skal være og hvordan de skal leve sine liv. Det hadde ikke vært mulig uten 68’ernes verdikamp. De aller fleste på høyresida er glade for at det har blitt sånn. Derfor er det vanskelig å skjønne hvorfor man nå oversetter det amerikanske begrepet «culture wars», og prøver å dra det inn i norsk politisk debatt. Det er hvert fall vanskelig å skjønne hvorfor kulturkampen skal rettes mot venstresida.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De amerikanske kulturkrigene går mellom den liberale venstresida, og en konservativ kristen fløy. Da erkekonservative Pat Robertson mante til kulturkamp på republikanernes konvent i 1992 var det abort, homofiles rettigheter og kvinner i hæren som opprørte han. Spørsmål som er marginale i norsk politisk debatt, fordi det store flertaller har sluttet opp om venstresidas verdier. Den konservative politiske tradisjonen som for tredve år siden totalt dominerte norsk høyreside, er redusert til en sekt. Nok en gang, de fleste på høyresida er glade for at det har blitt sånn.

Nå prøver Torbjørn Røe Isaksen på en rett høyre. Så mye kraft i slaget blir det ikke, han er en av de fremste representantene for den liberale høyresida som har sluttet seg til 68’ernes verdier. Da prøver han heller å si at venstresida er dogmatisk, mens hans side har vunnet slaget om økonomien. At han for EU og NATO, som Høyre alltid har vært, mens SV er mot begge deler, som de alltid har vært, er ikke et bevis på at han er nytenkende og åpen, mens venstresida er dogmatisk. Det er et bevis på at de fleste politiske spørsmål hverken avgjøres eller er en del av kulturkampen. Selv er jeg for NATO og mot EU-medlemskap. Det har med sikkerhet, økonomi, utenrikspolitikk og demokrati å gjøre, ikke mine kulturelle verdier.

Tesen om at høyresida har vunnet slaget om økonomien er ikke ny. Problemet er at den hopper glatt over at høyresida har sluttet seg til sosialdemokratiets ektefødte barn, velferdsstaten. Frp ble store da de oppdaget Sareptas krukke, og kunne dele ut velferd og skattekutt til alle. Fridemokratene fikk et kort politisk liv.

Da Røe Isaksen selv snakket varmt om frihet og ansvar i boka «Velferd etter velferdsstaten» endte angrepet på velferdsstaten med et ønske om skatt på barnetrygd. Velferdsstaten står sterkt i opinionen, og i en tid der vi ser den sterkeste offentlige innsatsen mot ledigheten på mange tiår, en amerikansk helsereform som gir staten et langt større ansvar, og at kampen mot skatteparadisene endelig får et gjennombrudd, har vi på venstresida ingen grunn til å føle at vi har tapt slaget om økonomien.

Verdidebatten er selvfølgelig ikke over. Vi vet at det fortsatt kan være vanskelig å være homofil på landsbygda, blant konservative kristne eller i etniske minoritetsmiljøer. Abortspørsmålet, som alltid ble dratt opp i skoledebatter fra venstresidas representanter på 90-tallet, er ikke en like stor vinnersak i Oslo-skolen i dag, rett og slett fordi det sitter flere i salen med konservative religiøse verdier. Den liberale høyresida kan gjerne være med i den kampen. Men dere trenger ikke late som at det er oss på venstresida dere kjemper mot.