Venstresidas tapte ære

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Italias venstre-regjering under statsminister Romano Prodi fikk sitte i 281 dager før den ble felt av sine egne. Det er ingen ny erfaring for «Il Professore» . I 1997 fikk han statsbudsjettet nedstemt og så i 1998 falt han for mistillit, begge deler takket være Det Omstøpte Kommunistpartiet (PRC). Denne gang var det to kommunistiske senatorer som avsto fra å stemme for å fortsatt ha italienske soldater i Afghanistan og å la USA utvide sin militære base i Vicenza. På dette viset ga de flertallet til opposisjonen, som ikke bare vil ha soldater i Afghanistan, men som også sendte soldater til Irak.

Nå må venstresida i Italia tåle hån om å være ute av stand til å styre. Tidligere statsminister Silvio Berlusconi skryter av å være den eneste som har klart å regjere hele mandatet ut. Men mens Prodi i 1998 ble felt med vilje, ser det denne gang ut til å være ei politisk arbeidsulykke, i så fall en brøler på aller høyeste plan. «Uten flertall», advarte utenriksminister Massimo D\'Alema i Senatet, «drar vi hjem». I Senatet, hvor venstresida bare har et flertall på én stemme, var to utbrytere nok. Nå, etter det brakende fallet, lover de to utbryternes partier «støtte uten vilkår» til Prodi og kaller det «kriminelt» å gi makta tilbake til høyresida.

Prodis fall viser tydelig at det ikke bare er i Norge at det er politisk vanskelig å sende soldater til Afghanistan. Prodi og D\'Alema ville ikke sende flere soldater, bare skaffe penger til de som allerede er der. Blant deres velgere er det et flertall for å kalle soldatene hjem. Ironien ville, at idet Prodi falt,besøkte USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver NATO for å be om flere soldater til Afghanistan.

Utenriksminister D\'Alema fra Demokratisk Venstreparti (PDS), søsterpartiet til Sosialistisk Venstreparti, har kanskje noen erfaringer å dele med Kristin Halvorsen om å bli skutt i ryggen.Nå gjenstår det å se om Prodi og venstresida kan gjenopprette sin tapte ære. Men er det noe italienerne kan, så er det politisk krisehåndtering.