Venstrevridde journalister

Venstrevridde journalister er et evig tema i norsk debatt, skriver Erling Ramnefjell

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Åtte av ti journalister stemmer på partier til venstre for midten. Betyr det at mediene er preget av norske journalisters politiske stemmegivning, og er det i så fall et demokratisk problem? Temaet har vært debattert med vekslende intensitet helt siden 70-tallet trass i at de påstått venstrevridde journalistene ikke har vært i stand til å stoppe verken høyrebølger, borgerlige regjeringer eller Frps formidable vekst.

Tidligere utdanningsminister Kristin Clemet har lenge vært opptatt av saken, og i boka «Ærlig talt» gjentar Carl I. Hagen mye av den kritikken han i åras løp har rettet mot mediene for deres stadige angrep på hans livsverk, Frp, angrep som ifølge Hagen i vesentlig grad skyldes at journalistene og kommentatorene er venstrevridde.

Tirsdag fikk de anledning til å framføre sin misnøye igjen, i Presseklubben i Oslo. Foruten Clemet og Hagen satt SVs Ågot Valle og Klassekampens redaktør, Bjørgulv Braanen, i debattpanelet foran en fullsatt sal av pressefolk, hvorav «maks tre stemmer Frp», som Hagen sa. Hovedpoenget i Hagens kritikk denne kvelden var at norske journalister er mer kritiske overfor Frp enn overfor SV. Hvis mediene hadde vært like snille med Frp som med SV, hadde Frp vært landets største parti, hevdet han. Det er en tvilsom påstand i lys av SV’s skjebne de siste åra, trass i all den påståtte velviljen fra medienes side.

Stortingsrepresentant for SV i 10 år, Ågot Valle, er da heller ikke fornøyd med mediene. Ifølge Valle er mediene i for liten grad opptatt av de store sammenhengene i samfunnet. Mediene er altfor opptatt av spillet, striden og spliden i politikken, sa hun. Men hun vil ikke legge skylden på journalistene for at SV ligger lavt på meningsmålingene.

Kristin Clemet som nå leder den konservative tankesmia Civita, hevder at journalistene tenker for mye i vante sosialdemokratiske modeller. Hun savner sterkere ideologisk orienterte medier, høyreorienterte, om vi forsto henne riktig. Hun ga deler av svaret på hvorfor vi ikke har så mange slike i Norge ved å peke på at politikken som søker makt, beveger seg mot midten fordi det er der de politiske løsningene ligger. Da kan det neppe forundre henne at debatten i mediene, med få unntak, har lagt seg samme sted, også i lederspaltene.

Det er stort sett bare Dagens Næringsliv, DN, blant større norske aviser som fortsatt holder den markedsliberale fanen høyt på lederplass.

Klassekampens Bjørgulf Braanen pekte på det paradoks at de fleste større, toneangivende norske aviser er nokså borgerlige trass i at de er fulle av venstrevridde journalister.

– Tradisjonelt har det vært slik at AUF-erne søker seg jobb i VG. SV-erne går til Dagbladet, mens RV-erne går til Dagens Næringsliv, men det kan ikke avleses i journalistikken, sa Braanen. Selv gikk han fra en lederstilling i i DN til å bli sjefredaktør i Klassekampen. Han tenker ofte med mismot på hvor lite RV har fått ut av at så mange journalister er venstreorienterte.

Braanens forklaring er at tyngdeloven i alle aviser er å levere de varene som desken og redaktørene etterspør ut fra avisas og ledelsens markedsøkonomiske posisjon. Derfor får ikke en venstreorientert journalistikk noe gjennomslag, mener han.

Sagt med andre ord: Det er profesjonaliseringen i mediene, personifiseringen, jakten på konflikter, spissformuleringer og forenklinger, fragmenteringen på bekostning av helhet, den tabloide dramaturgien, som bestemmer journalistikken både i aviser og TV-debatter. Og det er denne dramaturgien Carl I. Hagen og Frp behersker bedre enn noen andre, og snur til sin fordel også når partiet blir hundset med. av mediene. Likevel er ikke Hagen fornøyd. I likhet med Clemet er han sultefôret på ideologisk bekreftelse fra mediene. Hagen sulter dessuten etter respekt fra eliten, som mediene er en del av, for sin politiske innsats.

Til slutt to eksempler som ytterligere illustrerer avideologiseringen av den profesjonelle journalistikken her i landet. Da den seinere sjøfarer og forfatter, Ragnar Kvam jr., søkte jobb som journalist i Dagbladets politiske avdeling på syttitallet, etter noen år som reporter i Arbeiderbladet, vakte det sterk skepsis hos flere i Dagbladets styre som den gang behandlet alle journalistansettelser. Det ble uttrykt bekymring over faren for sosialdemokratisk smitte. Men Kvam ble ansatt. Ca. 20 år seinere hentet Dagbladet sin sjefredaktør Harald Stanghelle fra Aftenposten. Og da Stanghelle sluttet i Dagbladet ble han politisk redaktør i Aftenposten uten at noen leet på et øyelokk…