Vente på det vidunderlige

Seks versjoner av «Et dukkehjem», men ingen sett med Noras øyne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DU VET,

det er ingen jobb for mannfolk, sa Wenche Foss en gang, om å arbeide ved et teater. Men det er nettopp det det er blitt: mannfolkarbeid. Når den tiende Ibsenfestivalen åpner i dag, med et prestisjefylt program, bys publikum tolv gjestespill, fem egenproduksjoner og en rekke tilleggsaktiviteter. Seks ulike oppsetninger bare av «Et dukkehjem»! I registolen på alle 17 forestillingene: en mann.

INGEN HAR GREID

å skildre menn som så inderlig selvfornøyde, som Ibsen selv. Kvinnerollene hans er kjent for sine mange fasetter. At teatret ikke finner en kvinnelig tolkning interessant, skyldes ikke tidsnød. En av stjerneregissørene, tyske Sebastian Hartmann, har vært bearbeidet gjennom fire år. Å bla i Ibsen-katalogen er å møte tretten mannsansikter på rad. Hadde de vært på samme bilde, ville det sett ut som om det var styremøte - nei, ikke i Hydro eller Statoil, for der er det kvotert inn kvinner - men i Hankø Yacht Club. Yachtklubben er en av de få bastioner som bare slipper inn menn. Det samme bør neppe være praksis ved vårt nasjonalteater.

HVA ER DET

med teatret som gjør det så til de grader mannsstyrt? Søsterbransjen, norsk film, utvikler nå nye, kvinnelige regissører. Tre av dem har premiere på helaftens spillefilmer denne høsten. Men teatret har fortsatt en stivnet kjønnsfordeling. Av 28 oppsetninger på norske hovedscener i fjor ble 25 regissert av menn, den 26. var et samarbeid. Bare to kvinnelige instruktører fikk prøve seg. 27 av de 28 stykkene var for øvrig også skrevet av menn. 12 av 15 barneforestillinger hadde mannlig instruktør.

SPESIELT PUSSIG

er dette valget når en ser på hvem som går i teatret, særlig på hovedsceneoppsetninger og barneforestillinger. Vi sitter der, rad på rad med kvinner og håper på erkjennelse og gjenkjennelse. For det er faktisk ikke slik som NRK Dramas sjef, Hans Rossiné, har påstått, at kvinner går i teatret for å se «barske, veltrente smukkaser». Da går vi vel strengt tatt heller på SATS. På National får vi se kvinner og menn i store roller, men - som det heter i Ibsen-katalogen - den viktigste kunstneren bak en teateroppsetning, er regissøren. «I dag er det nærmest en selvfølge å se en skuespillers rolletolkning innenfor konteksten av regissørens tolkning av hele stykket.»

HVA SIER DE

kvinnelige regissørene? Ingenting, de orker vel ikke å si det mer. De sa det jo i fjor og i forfjor. Og de kvinnelige skuespillerne? Ingenting, de har mannlige regissører og skal på jobb i morra også. Teatersjefen da? Han konstater bare at det fins flere mannlige enn kvinnelige instruktører. Tenk det, Hedda.

SELVFØLGELIG VIL

de alle gjerne ha med noen kvinner, i hvert fall én. Hva var det Peer Gynt sa? «Ønske det, tenke det, ville det med - men gjøre det?» På neste Ibsenfestival vil kanskje det vidunderlige skje? Skjønt, jeg tviler.