Venter på sin datter

MOSKVA (Expressen/Dagbladet): Den fortvilte kvinnen holder opp et bilde på sin datter som er gissel hos tsjetsjenerne inne i teateret i Melnikovgata i Moskva. Hun er en av de mange utmattede pårørende som venter i en skolebygning nær teateret.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Jeg har ikke sovet et sekund, men jeg skal bli her til løsningen kommer, sier ingeniøren Kirill Petrov (47). I to netter har han våket. Han og de andre pårørende dels sitter, dels ligger rundt omkring i skolebygningen. Bygningen er avsperret av politi. Journalister skal stoppes fra å snike seg inn.

Marerittet

De mange pårørende som kommer ut for å røyke eller få litt frisk luft, virker mer utmattede og oppgitte. Mange vil ikke prate. Det virker som om de er i ferd med å miste håpet.

- Dette er fullstendig sinnssykt, sier Kirill Petrov under en av sine røykepauser. Han og konas mareritt begynte for snart to døgn siden. Meldingen om at terrorister hadde tatt gisler på et teater i Moskva fikk de på tv. Tanken gikk med en gang til deres 22-årige sønn. De visste han var på det aktuelle teateret, sammen med sin nye kjæreste.

Sønnen ringte

Rett etterpå kom telefonen fra sønnen.

- Han sa: «De har tatt oss. Det er mennesker som er bevæpnet og som har sprengstoff.» Han sa det i en rolig tone. Han er sånn. En mann med fast karakter, en mann som vanligvis ikke viser sine følelser, forteller Kirill.

- Jeg merket at han var nervøs, men han sa likevel ingenting som var av personlig karakter.

Kirill forsøkte å ringe tilbake til sønnen, men det gikk ikke.

- Uansett hvor mye vi forsøkte, fikk vi ikke kontakt. Kidnapperne hadde tydeligvis tvunget ham til å slå av telefonen.

- Hva ville du si til de tsjetsjenske kidnapperne om du fikk sjansen?

- Jeg ville si: Nå holder det! Da den første krigen begynte i Tsjetsjenia i 1994, var jeg imot den. Men nå har tsjetsjenerne gått for langt. Overalt finnes det grenser, også i krig. Grenser som man ikke får gå over. Nå har de passert den grensen.

Det ville jeg sagt selv om ikke sønnen min var blant gislene, sier Kirill og kommer med følgende spådom:

- Konsekvensen blir en voldsom reaksjon mot tsjetsjenerne - hele deres land vil bli forvandlet til en ørken.

Vil skape håp

Kirill anstrenger seg for å være behersket. Det merkes at han er dypt fortvilet. Inne i den avsperrede skolen får han, hans kone og de andre pårørende mat og støtte. Psykologen Tatjana Kardenko forteller at hun har erfaring fra krisehjelp etter bombingen av bygninger i Moskva og to andre steder i Russland i 1999. Bombingene startet den andre Tsjetsjenia-krigen.

Nå går hun og hennes psykologkolleger rundt i skolebygningen og forsøker å hjelpe. De pårørende lider av stress och depresjoner, forteller hun.

- Vår viktigste oppgave er å gi støtte. Vi forsøker å roe dem ned, gi dem håp og tro på at det skal ende godt.

FORTVILELSE: Den russiske kvinnen har ventet i to døgn på sin kjære datter. Kvinnen er blant de mange utmattede pårørende som venter i fortvilelse på at dramaet i Kulturpalasset skal få en løsning.