Verd en omvei

Nasjonens fellesgods befinner seg ofte lokalt - både det som var, og det som skapes for å bli. Når kongen kommer på besøk, er det kulturen som preger arrangementene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

INDERØY (Dagbladet): Nils Aas Kunstverksted på Inderøy, Olav Duun-tradisjonen på Jøa og kystkulturen i det nye Norveg-museet i Vikna har vært stolpene i programmet for kongens og dronningens besøk i Nord-Trøndelag denne uka. Det er et påfallende skifte i innhold for kongelige besøk landet rundt. I de to forgjengernes tid var det de harde institusjonene som sto i sentrum: Kongebesøk var preget av generaler og bisper, de handlet om industri, vei, bru og molo. Kulturinnslagene var pynt på et program som ellers skulle symbolisere byggingen av landet. Nå tas kongefamilien imot av daglig leder på kunstgalleriet, som viser verker av landets fremste kunstnere. Kulturinnslagene inngår da i en mer naturlig ramme, der kongefamiliens medlemmer viser genuin interesse og der det glade amatørskap også er erstattet av kvalitet på høyt nasjonalt nivå.

DETTE SIER

selvsagt først og fremst noe om endringsprosesser som foregår i det etterindustrielle samfunnet. Det er åndens mer enn håndens virke som vekker oppmerksomhet, og som styrker den lokale selvbevisstheten. Kultur inngår i identitetsbyggingen og engasjerer mange mennesker. Mediene er aktive støttespillere i denne prosessen. Man skal ikke lese mye i lokalaviser for å erfare det. Så hva er vel da mer naturlig enn at kongehuset i stedet for å hylle produksjonens helter og det lokale styres autoriteter nå hyller dem som gir form til våre drømmer, i musikk og litteratur, i tradisjon, i malerkunst eller skulptur?

MEN DENNE

nye vinklingen på kongerollen spiller også tilbake på institusjonen selv. Det gjenspeiler monarkens nye posisjon i samfunnet. En gang var alle rangert i forhold til kongen, og hans makt var religiøst innstiftet. Seinere, i det demokratiserte konstitusjonelle monarki, har makt og innflytelse sprunget ut av tradisjonen. I den autoritetskulturen som preget alle samfunnsinstitusjoner fra skolen over kirken til militæret og fabrikken, slik det var da jeg vokste opp i de første etterkrigsåra, var kongen en institusjon man skulle vise respekt for. I dagens mediesamfunn må kongeinstitusjonen, som alle institusjoner, gjøre seg fortjent til respekt gjennom det de gjør, og den måten de utfører oppgaven på. Der byr åpenbart kulturfeltet på nye muligheter for nettopp en institusjon som kongen. De har så å si samme funksjon som identitetsskapende faktor i et samfunn der de nasjonale institusjoner er utsatt for forvitringstendenser under presset fra den globaliserte popkultur og markedsøkonomi.

I DET MODERNE

samfunn kan man snakke om to statsformer - den juridiske, som bl.a. bygger på Grunnloven - og den psykologiske, der tilhørighet og identitet på et følelsesmessig plan gir en fornemmelse av samhørighet og kontinuitet. Det er den siste som i økende grad er blitt rollen når konge og dronning med sine årlige fylkesbesøk løfter fram det lokale kulturliv. På Slottet kjenner man åpenbart uttrykket fra Michelin-guiden: «Verd en omvei».