Verd en puster ut

En både skadefro og skadeskutt verden gleder seg over bushismens død.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Det amerikanske demokratiet har altså talt. Velgerne avsatte ikke president George W. Bush i kongressvalget forrige uke, men de avsatte presidentens politikk. Og i verden utenfor USA er det ingen som feller en tåre for den avkledde president.

-DETTE ER BEGYNNELSEN til slutten for et seks års mareritt for verden, slo den største gruppa i EU-parlamentet - sosialistene - fast etter at valgresultatet ble klart, og refererte til Bushs snart seks år som president. Men man trenger ikke å høre hjemme til venstre for det politiske sentrum for å uttrykke glede over bushismens fallitt. François Fillon, en konservativ politiker som står nær høyresidas sannsynlige presidentkandidat i Frankrike, Nikolas Sarkozy, sier det slik: \'Jeg er glad for å se at amerikansk utenrikspolitikk bli kritisert av det amerikanske folket, for den er dårlig\'.

NÅR JUBELEN IKKE står i taket og champagnen ikke sprettes for åpne kameralinser i verdens ledende hovedsteder, så skyldes det to ting. For det første så er George W. Bush fortsatt USAs president, og en mann som verdens andre ledere må forholde seg til i to år til. For det andre så er de politiske ulykkene som ligger i Bush-revolusjonens kjølvann så alvorlige at de ikke inviterer til noen som helst feiring.

FOR SELV OM altså ingen feller en tåre for den avkledde president, så er det mer enn nok å gråte over. Man kan nevne i fleng: Et dypt splittet USA, med et historisk budsjettunderskudd som kan være en trussel mot stabiliteten i hele verdensøkonomien. Et Irak i ruiner med borgerkrigstilstander og et voldsnivå som heller ikke de fleste av krigens motstandere hadde fantasi til å forestille seg. Irak vil i overskuelig framtid være et land som vil være en utklekkingsanstalt for framtidige terrorister. Dessuten har den bushske konfrontasjonspolitikk bidratt til å skape en arabisk og muslimsk befolkning som både i Midtøsten, i Asia og Europa i stor grad oppfatter USA og Vesten som deres fiende.

FORHOLDET TIL Europa har vært svært anstrengt i den bushske tidsalder. Etter regjeringsskifter i både Spania og Italia, så er Bushs eneste europeiske venner Storbritannias statsminister Blair, som er like skadeskutt som Bush selv, lille Danmarks Fogh Rasmussen, og det høyrepopulistiske, tvillingledete Polen, som ingen i EU tar på alvor. I Russland tillot president Vladimir Putin seg en kommentar etter kongressvalget om at slik går det med folk som går inn for en «ensidig, illegitim» politikk. For også forholdet til Russland har blitt dramatisk mer anstrengt etter Bushs og Putins første møte i Bratislava i 2001, da Bush sa han hadde sett Putin inn i øynene, og at han der så en ærlig mann. For Putin er det en seier at det før helga ble klart at USA ikke lenger vil blokkere russisk medlemskap i Verdens handelsorganisasjon, WTO. Men bortsett fra det så er forholdet til USA kaldt. Selv om det denne gangen ikke er bare - kanskje ikke engang først og fremst - Bushs skyld. I Russland ser man uansett ikke fram til en mer demokratiskinspirert politikk i Washington, fordi man frykter at demokratene vil legge større vekt på forholdet til menneskerettighetene i Russland.

FRA KINA HAR det vært helt stille etter det dramatiske kongressvalget. Men Kina er det landet som nok er taust, men som kan le hele veien til banken etter den dramatiske devalueringen av amerikansk global makt, innflytelse, og sannsynligvis økonomi på grunn av de bushske eskapader. Et annet land som kan glede seg over disse eskapader er Iran, som etter at Irak ligger i grus, er den helt dominerende regionale stormakt. Prestestyret i Iran kan nå med stor grad av trygghet fortsette sin katt-og-mus-lek med verden når det gjelder landets atomprogram, og vite at med svekket amerikansk autoritet så er det lite sannsynlig med noen aggressiv sanksjonspolitikk.

DET ER EN BEGREDELIG arv George W. Bush etterlater seg. For USA så kan det godt være at landets abdisering fra posisjonen som verdens eneste supermakt begynte under Bush den andre. For oss andre så kan det nok se ut som om det bushske mareritt er over. Men kanskje er det ikke det. Kanskje har det bare begynt.