Verden på vippepunktet

Antall alvorlige konflikter i verden gikk ned i fjor, men antall mennesker på flukt økte, skriver Anne Thurmann-Nielsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Verden brenner på tv-skjermen. Krig og konflikt, tørke og flom, sult og nød kommer inn i våre trygge stuer og gjør oss til tider maktesløse. Så maktesløse at vi alle, uansett hvor humane vi vil være, kjenner at vi ønsker å snu ryggen til den nøden som ikke rammer oss selv. En liten trøst kan være at antall konflikter i verden gikk ned i fjor ifølge det årlige flyktningregnskapet til Flyktninghjelpen. Og Institutt for fredsforskning (PRIO) kan i samarbeid med Uppsala universitet melde at det ikke siden 1957 har foregått så få kriger på en gang som i fjor.

Siden det ikke er mulig å trekke ned rullgardina mot resten av verden, er det nyttig å se på de tørre tall fra PRIO. Etter en lengre periode, særlig i tida mellom 1993 og 2003, falt antallet væpnede konflikter dramatisk fra over femti til under tretti hvert år. Deretter har det svingt litt, men konfliktene har vært mindre omfattende enn tidligere. Og da sammenlikner man blant annet med andre verdenskrig, Korea-krigen og Vietnamkrigen. Etter 70-tallet har det vært forholdsvis fredelig i Øst-Asia. Og den alltid tilstedeværende og fryktelige konflikten mellom palestinerne og Israel har langt færre drepte enn mange andre konflikter som ikke får den samme oppmerksomheten. Nå har nedgangen i væpnede konflikter stoppet opp og verden står på et vippepunkt. Det er en tendens til et høyere konfliktnivå, ifølge PRIO-direktør Stein Tønnesson.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Krigen mot terror har tragisk nok skylden for noe av den negative trenden. Økning i borgerkriger der det skjer innblanding fra andre stater er et eksempel, og det burde ikke forbause noen at det dreier seg om Afghanistan, Irak og Somalia. Dette er landene som hadde de mest alvorlige og fastlåste konfliktene i fjor. I tillegg kommer Sri Lanka hvor fredsforsøkene gjennom mange år har brutt sammen. Nå er det tilbake til start med jevnlige meldinger om vold og død i tv-stuene våre. Det oppløftende er at situasjonen i Irak ser ut til å stabilisere seg mer enn noen hadde forventet og at neste års tørre statistikk kanskje ikke vil ha Irak på lista over elendigheter. Det samme kan vi ikke si om Afghanistan.

Mens forskerne sitter med sine definisjoner – at mer enn 25 drepte betyr konflikt og mer enn tusen drepte betyr krig – måler Flyktninghjelpen de menneskelige konsekvensene. Fjorårets økning av flyktninger skyldes i hovedsak Irak-krigen; noe som også har gitt seg utslag på flyktningstatistikken i Norge. For når Bush-administrasjonen flekser muskler og bruker våpen framfor ord roter supermakta det til for tusener på tusener av hverdagsmennesker. Totalt sett er det 42 millioner mennesker på flukt i verden, og over halvparten av dem, 26 millioner, er på stadig flukt i sitt eget land. Bare i Irak er det nesten tre millioner mennesker som er jaget ut av sine hjem. Og enten de sitter i en nedstøvet flyktningleir i eget land eller vasker gulv i Norge er det snakk om mennesker som ikke har gjort noe annet galt enn å være på feil sted til feil tid. Millioner av dem er barn under atten år.

Selv sitter vi midt i smørøyet. Vi lever i et av verdens mest fredelige hjørner. Konfliktene befinner seg i hovedsak i Afrika, Midtøsten og Sør-Asia. Konflikten av lengst varighet er i Sør-Amerika; i Colombia. Og det glemmer vi med jevne mellomrom. Det farligste er at vi også glemmer at flyktninger er mennesker av kjøtt og blod og ikke tall og statistikker. De få lykkejegerne som blander seg inn i den jagede flokken får ofte mer oppmerksomhet enn de som trenger beskyttelse. Der ligger den politiske mynt, og der fyres det opp under både fremmedfrykt og fremmedhat. Statistikker og tall kan aldri underslå at verdens konflikter i all hovedsak skyldes kynisk bruk av makt i politiske spill de fleste av oss opplever som fjernt og upåvirkelig.

Men vi slipper ikke unna. Vi plikter faktisk å la oss informere om den verden som rykker innpå oss. Bare da kan vi forstå at mennesker på flukt må få beskyttelse. Og at de som forstyrrer våre behagelige liv har internasjonale rettigheter. At konfliktnivået i verden er nådd et vippepunkt bærer ikke bare bud om flere og utvidete konflikter. Det varsler også om flere flyktningstrømmer. De kan blant annet komme fra Kaukasus. Og det er ingen ting som tyder på at det finnes noen framtid i den feilslåtte staten Somalia på mange år. I India foregår det fem konflikter og det hviler et særlig tungt ansvar på USA, Israel og Iran. Det handler om å bruke ord; ikke våpen. Konsekvensene av en utvidet konflikt i regionen er det få som tør tenke på. Men vi risikerer uansett at flere ofre for konfliktene vil banke på døra hos oss. Da er det klokt å vite hvorfor de gjør det.