- Ehh, har du ikke glemt noe? mente Teenage-gitarist Raymond McGinley.

- OK, Oasis er der oppe. Men bortsett fra oss...

- Når Gallagher-brødrene sier de er større enn Gud, så er det ingen fleip, og når Liam hevder at den neste skiva deres er tidenes beste, så er det ikke for å blære. Poenget er at han har genuin tro på seg selv. Han er konge i sitt eget hode, og det kan jeg ikke annet enn å beundre, sier Teenage Fanclub-trommis Paul Quinn.

Stille krig

Selv er Fannies brennaktuelle med «Songs From Northern Britain» - en skive som gir assosiasjoner til Byrds, Beatles og et par andre 60-tallsband på B. Men i motsetning til Oasis liker de å la musikken tale for seg. Under mottoet «Teenage Fanclub don't kick ass - just the one buttock» fører skottene for tida en stille krig mot amerikanske hitlister.

- Vi er på veien med Radio- head for en måneds tid, og responsen er overveldende, forteller Quinn, den eneste i firkløveret som ikke skriver og synger egne låter.

- Ikke så langt. Men Teenage Fanclub er et band uten egoer, der alle får slippe til. En god låt er en god låt, uansett hvem som er opphavsmannen, og neste gang er det kanskje min tur, tror Quinn.

Og neste gang er kanskje nærmere enn du tror. «Songs From Northern Britain» er nemlig nøyaktig ett år gammel i det øyeblikket den blir utgitt.

Sommerplate

- Folk sier det er en sommerplate, og det skyldes ganske sikkert at vi spilte den inn sist sommer, i varme og sløve omgivelser. Slike vibber finner alltid vei inn i musikken.

- Dere er skotske, men høres ut som om dere er vokst opp som naboer til Roger McQuinn?

- Det eneste skotske ved oss er at vi tilfeldigvis er født i Skottland. Vi har aldri vært noen flaggviftere, og inspirasjonen har alltid kommet fra USA. Derfor uttrykket.

Teenage Fanclub er med sin retrospektive og ukompliserte stil et annerledes band. De er totalt upåvirket av hva som skjer rundt dem, og lager musikken de alltid har likt, under filosofien at musikk skal være moro.

Ingen misunnelse

- Det går ikke an å være kul med musikk, sånt er naivt å tro. Før var jeg redd for å skrive tekster med «love» i, fordi det ikke var kult nok, nå prøver jeg å være mer ærlig mot meg selv, mener Norman Blake, gitarist og vokalist i samme band.

- Uansett avslappede holdninger og aldri så mye moro - er det ikke frustrerende å se Oasis selge et tosifret antall millioner mens dere selv strander på noen hundre tusen?

- Salgstall vil aldri være noe kvalitetsstempel for musikk, og vi er fornøyde på det nivået vi befinner oss. Forskjellen på Oasis og oss heter for øvrigLiam Gallagher. Han er en stjerne, og vi vil aldri ha samme appell til yngre mennesker, sier Quinn.

- Litt misunnelige?

- Nei, for all del. Oasis har gjort mye bra for moderne musikk. Ikke minst ved at de har åpnet folks øyne for tradisjonell pop og rock - den ekte musikken. Gud, som jeg har pinet meg gjennom alle disse årene med house og tekno. Det er deilig å være tilbake. Tilbake der vi kom fra.