- Ehh, har du ikke glemt noe? mente Teenage-gitarist Raymond McGinley.
- OK, Oasis er der oppe. Men bortsett fra oss...
- Når Gallagher-brødrene sier de er større enn Gud, så er det ingen fleip, og når Liam hevder at den neste skiva deres er tidenes beste, så er det ikke for å blære. Poenget er at han har genuin tro på seg selv. Han er konge i sitt eget hode, og det kan jeg ikke annet enn å beundre, sier Teenage Fanclub-trommis Paul Quinn.
Stille krig
Selv er Fannies brennaktuelle med «Songs From Northern Britain» - en skive som gir assosiasjoner til Byrds, Beatles og et par andre 60-tallsband på B. Men i motsetning til Oasis liker de å la musikken tale for seg. Under mottoet «Teenage Fanclub don't kick ass - just the one buttock» fører skottene for tida en stille krig mot amerikanske hitlister.
- Vi er på veien med Radio- head for en måneds tid, og responsen er overveldende, forteller Quinn, den eneste i firkløveret som ikke skriver og synger egne låter.
- Ikke så langt. Men Teenage Fanclub er et band uten egoer, der alle får slippe til. En god låt er en god låt, uansett hvem som er opphavsmannen, og neste gang er det kanskje min tur, tror Quinn.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
