Verdens beste kritikere?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TIDSÅNDEN: Jeg er henrykt over at min pamflett «Verdens beste land» har klemt så mye toksisk virilitet ut mine kritikeres hjerner og penner. Det var rørende å lese Ewa Sapiezynska og Eirik Volds angrep i Dagbladet 19. mai. Deres skriftstykke minner meg om en av mine egne gamle sosialistiske skolestiler, skrevet på kommando da jeg var 16. Disse skolestilene hadde en fast oppbygging: et obligatorisk angrep på kapitalismens hyener og fascistiske diktatorer, et eller to sitater fra Lenin, og et uttrykk for solidaritet med våre kinesiske og latinamerikanske brødre.

Jeg har også hatt gleden av å på nytt bli angrepet av Runar Døving, og har oppdaget at min bok har utvidet hans idé- og begrepsverden. Hans kritikk er morsom, i motsetning til hans tidligere «vegetarianske» beskyldninger.

Jeg lo da jeg ble kalt en representant for «horehøyre», selv om jeg synes han overdriver når han påstår at jeg forsøker å «overbevise oss om at det bare er sosialismen som har blod på hendene». Dette har vært langt fra min intensjon. Jeg brukte sjangeren pamflett: et fritt, polemisk essay mot en seriøs motstander. I dette tilfellet var den utvalgte opponenten det enøyde norske venstresiden, og ikke norske tilhengere av Hitler, general Franco eller Pinochet. Den nasjonale flørten med høyreideologiene er så visst verdt en pamflett; men jeg tror jeg må lete lenge for å finne seriøse eller respektable norske intellektuelle som har vært fans av høyresidens monstre; Ja, jeg kunne ha skrevet turbokapitalismens historie i Norge eller en vikingkokebok. I stedet har jeg altså valgt å skrive om arven etter AKP-ml-erne. Jeg føler meg som en jeger som har skutt en ulv, og som beskyldes for å ikke ha skutt en elg i stedet.

På et punkt diskrediterer Døving seg fullstendig. Han påstår at «Polen, i motsetning til Tyskland, aldri tok et ordentlig oppgjør med fascismen». Å hevde dette krever en dobbel dose arroganse og en tredobbel dose kunnskapsløshet. Polen ytte den sterkeste og største motstanden mot fascismen i det okkuperte Europa, og mistet fire millioner av sine innbyggere – det tilsvarer Norges befolkning – under andre verdenskrig. «Verdens beste land» var et forsøk på å diskutere skyggesidene hos den moderne venstresiden: dens historieløshet, manglende evne til å lære av fortidas feil, dens feige «snillisme», og dens forakt for de vestlige verdier. Disse verdiene gjør at jeg, en kvinne fra et tidligere totalitært land, kan være et fritt individ, ha min egen bankkonto, forfølge mine egne interesser og uttrykke min uenighet med Norge uten å bli innesperret av Jens Stoltenbergs regime. Dette i kontrast til intelligentsiaen i Venezuela, et land Vold og Sapiezynska beundrer. Det ser ut som om de ikke har fått med seg at de fleste venezuelanske studenter er mot den demokratisk valgte Chavez – og de har gode grunn til det: de blir notorisk forfulgt og klubbet ned av sikkerhetsbøller for enhver åpen kritikk av myndighetene.

Vold og Sapiezynska påstår at jeg har skrevet en «bok om en venstreside som ikke finnes». Mener de at mine utallige eksempler på venstesidens vidunderlige tabber ikke er bevis nok? Burde jeg beskrive den ideelle venstresiden som eksisterer i Sapiezynska og Volds hoder? Jeg har foreslått at venstresiden trenger Viagra, men mine kritikere har tvunget meg til å innrømme at høyresiden trenger en dobbel dose (ikke Siv Jensen, vel å merke, hun gløder av testosteron). Men dette er tema for en annen pamflett.

For dem som ikke har lest min bok: Verdens best land handler ikke bare om Barneromper eller Horevenstre. Den har også kapitler som roser de unike sidene ved norsk sosialisme. Jeg håper at Sapiezynska, Vold og Døving slutter å surfe på google og å sitere mine «mindbites» fra intervjuer – og heller leser min pamflett i sin helhet. Den er veldig kort.