Verdens fangevokter

Amerikansk høyesterett gir Guantánamo-fangene håp om å få ført sak for en domstol.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

USAS ROLLE SOM

«verdenspoliti» har vært en favorittskyteskive for kritikere av amerikansk utenrikspolitikk i en mannsalder. Om den rollen har blitt spilt med vekslende hell, er det i rollen som verdens fangevokter amerikanske myndigheter virkelig har rotet det til for seg selv de siste åra.

I vår har bildene fra Abu Ghraib-fengselet vist hvordan det ser ut når den politiske ledelsen bestemmer seg for at internasjonale regler skal ignoreres. Men det begynte i «Camp X-ray».

De første bildene ble tatt av en fotograf fra den amerikanske marinen, og sendt verden rundt. Fanger i oransje drakter med masker foran munnen, tildekkede øyne og ører, liggende på knærne med armene bak på ryggen. Fangene skulle ikke høre, lukte eller se, og så skulle de bli så forvirret at de kom til å forklare hvordan terrornettverkene er sydd sammen. Og hvis de ble så surrete at de ikke kunne si noen ting, fikk de heller sitte i den vesle, mørke cella i uoverskuelig framtid.

DET VAR GREI SKURING

, mente man, all den tid de som ble skysset til Guantánamo, var «verdens ondeste drapsmenn», og dessuten «ikke har de samme verdiene som oss», som den amerikanske presidenten påpekte. Ved å henvise til den altomfattende krigen mot terror, mente regjeringens advokater at fangene ikke var krigsfanger under beskyttelse av Genève-konvensjonen. De var vesener av et annet slag, et resultat av en helt ny virkelighet som dukket opp da World Trade Center falt ned. Dermed var det greit å plassere fangene et sted langt utenfor lov og rett. Og ettersom dette stedet var en plass amerikanske myndigheter leide på Cuba, skulle det ikke være mulig å la fangene nyte godt av det tradisjonsrike amerikanske rettsvesenet.

DET ER DETTE

amerikansk høyesterett stemte mot i sin historiske avgjørelse forrige mandag. Lavere rettsinstanser har tidligere vedtatt at det ikke lar seg gjøre å føre saker for fangene, fordi de ikke befinner seg på amerikansk jord. Nå varsler forsvarsadvokater en strøm av krav om rettssaker.

Dommen er et viktig signal til presidenten om at han ikke kan gjøre som han vil, selv om det er krig. Likevel: Dommen fra høyesterett er temmelig forsiktig i sin ordlyd. Det er også delte meninger om hvilke praktiske konsekvenser avgjørelsen vil få for de mer enn 600 utenlandske statsborgerne som sitter fengslet på Cuba. Dommen pålegger ingen å forklare de fangene som har blitt sendt hjem, inkludert en 13 år gammel gutt, hvorfor de ble fengslet. Heller ikke hvordan de har blitt forvandlet fra å være verdens farligste drapsmenn til å være vanlige fyrer på feil sted til feil tid. «Vi innrømmer gladelig at dette er noe vi lærer mens vi holder på,» sa Paul W. Butler, forsvarsministerens spesialrådgiver, til Washington Post tidligere i vår. Det er tvilsomt om man har lært raskt nok til å fortjene jobben som verdens fangevokter.

DET ER TO

og et halvt år siden de første fangene ble plassert i fengslet i Guantánamo. Til tross for massive protester har USA insistert på sin rett til å gjøre som de vil fordi amerikanske verdier skinner så klart at de ikke trenger å korrigeres av noen internasjonal instans. Bekymringen om mishandling i Guantánamo var, ifølge forsvarsminister Donald Rumsfeld, «basert på hektisk hyperventilering fra noen få mennesker som ikke visste hva de snakket om».

Det er et problem for Rumsfeld at bekymringene var svært velbegrunnet. Et enda større problem er det at han har visst dette bedre enn de fleste, ettersom han egenhendig godkjente overgrep på Guantánamo.

I dagens Dagblad-kronikk skriver Richard Wilson fra universitetet i Connecticut at Guantánamo-basens fangeleir umiddelbart må stenges - «hvis USA skal komme på skinnene igjen». Høyesterettsavgjørelsen har ikke gjort dette kravet mindre viktig.

Ved å insistere på at setningen «krig mot terror» legitimerer hva det skal være, truer USA selve rammeverket som menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett utgjør, skrev Amnesty International i en rapport i høst. For problemet er ikke bare USAs tilfeldige omgang med internasjonal lovgiving i seg selv - den setter også et eksempel som andre land er glade for å kunne følge.