En gang var rettferdighet en knapphetsvare, en verdi som møysommelig måtte kjempes fram gjennom politiske vedtak og reformer. I dag er den omdannet til en handelsvare som omsettes på politikkens og markedets torg i ny innpakning og med nytt innhold. Nå dreier det seg om valgfrihet og ulike typer rettigheter som skal sikres gjennom en markedsbasert offentlig sektor. I verdens rikeste land innebærer det at vi skaper forventninger høyere enn stjernene og kostnader dypere enn Norskerenna. Når sammenhengen mellom rettferdighet og rimelighet viskes ut, svekkes også grensene mellom offentlige og private oppgaver. Da går det på friheten løs.
I DEN OFFENTLIGE debatt hender det noen nevner rikdommens forbannelse, dvs. at oljeinntektene smører alle forventninger og krav. Det er bygget en mur for å demme opp for noe av dette presset. Barrieren heter Statens pensjonsfond-Utland, bedre kjent som Oljefondet og dens vaktinstruks kalles handlingsregelen. Der heter det at statens årlige bruk av oljeinntekter skal tilsvare den forventede realavkastning av fondets kapital. Med unntak av FrP tviholder de øvrige partiene på dette, i hvert fall i prinsippet. Samtidig er det skapt et ukontrollert forventningspress når det gjelder hvilke oppgaver det offentlige skal løse og hvor samfunnet skal gå inn og garantere ulike typer rettigheter. På lengre sikt er dette eksplosiv kjemi.
I DET VESTLIGE demokratiet er borgeren en person som sikrer sin innflytelse gjennom egen deltakelse i politiske prosesser. Slik var i hvert fall idealet og teorien. Nå er borgeren langt på vei omdannet til en sosial forbruker som får velge mellom ulike goder lagt til rette av den profesjonelle politikerklassen. Av og til kalles disse godene for rettigheter, og det medfølger da en juridisk eller politisk garanti – en slags politisk kjøpslov. Nesten all politikk i vårt land handler nå om denne type rettigheter, hele tida forsterket av påtrykk fra ulike, organiserte særinteresser. En modig politiker i vår tid er en person som får et nei til å virke som et tja.
PRISEN ER SVEKKET evne når det gjelder helhetssyn og til å forstå grensen mellom det private og det offentlige. Den politiske konsumenten trenger ikke lenger noe helhetssyn, det holder med rettigheter og valgfrihet. Når konsekvens ikke lenger teller, påvirker det også oppfatningen av hva som er rettferdig. Rettferdighetssansen blir privatisert. Likebehandling og prosedyrer som sikrer rettferdighet, svekkes til fordel for tilfredsstillelse av egne ønsker, krav og behov. Det er slik vi ender i den moderne velferdsstatens mareritt der ingen vil stå i helsekø, men sykehusene bare vil behandle de lidelser staten betaler godt for.
EN HOVEDGRUNN til disse problemene er uavklarte sider ved høyresidens rop om valgfrihet og sosialdemokratiets forsøk på å organisere det offentlige tjenestetilbudet etter markedsøkonomiske forbilder. I begge modellene – som står hverandre meget nær – finnes en motsetning mellom markedets logikk og folks opplevelse av rettferdighet. Ut fra markedets rasjonalitet er det f.eks. lite interessant å bruke store beløp på eldres helse fordi effekten er begrenset i tid og når det gjelder økonomisk resultat. Derimot vil det være lønnsomt å satse hardt å integrere asylanter og flyktninger slik at de blir netto bidragsytere til fellesskapet. Tilsvarende vil det lønne seg å satse på å forsterke nettverket rundt utsatte familier med en forsørger for å hindre at ungdom sklir ut i kriminalitet. Problemet er at slik rasjonalitet på den ene eller andre måten strider mot manges oppfatning av rettferdighet og likebehandling.
DEN KRITISKE leser vil innvende at det bare er organisasjonen, metodene, som skal markedsorienteres – ikke målene. Her sitter dessverre en nokså selvsikker nisse som insisterer på å bli med på lasset. Skal valgfriheten innenfor skole- eller helsevesenet bli reell, krever det innsats av økonomiske og menneskelige ressurser som i hvert fall strider mot tanken om den kostnadseffektive staten.
SVARET ER IKKE å vende tilbake til den gamle velferdsstaten der det bare fantes firkantede skjemaløsninger. Samfunnet nå er så mangfoldig og komplekst at det krever mange typer grep. Vi kan begynne med å trekke grenselinjen mellom det som skal være offentlige og det som skal organiseres i privat sektor. Det vil klargjøre hvor grensen går mellom det som er rettferdig og det som er behagelig.
