En gang var rettferdighet en knapphetsvare, en verdi som møysommelig måtte kjempes fram gjennom politiske vedtak og reformer. I dag er den omdannet til en handelsvare som omsettes på politikkens og markedets torg i ny innpakning og med nytt innhold. Nå dreier det seg om valgfrihet og ulike typer rettigheter som skal sikres gjennom en markedsbasert offentlig sektor. I verdens rikeste land innebærer det at vi skaper forventninger høyere enn stjernene og kostnader dypere enn Norskerenna. Når sammenhengen mellom rettferdighet og rimelighet viskes ut, svekkes også grensene mellom offentlige og private oppgaver. Da går det på friheten løs.

I DEN OFFENTLIGE debatt hender det noen nevner rikdommens forbannelse, dvs. at oljeinntektene smører alle forventninger og krav. Det er bygget en mur for å demme opp for noe av dette presset. Barrieren heter Statens pensjonsfond-Utland, bedre kjent som Oljefondet og dens vaktinstruks kalles handlingsregelen. Der heter det at statens årlige bruk av oljeinntekter skal tilsvare den forventede realavkastning av fondets kapital. Med unntak av FrP tviholder de øvrige partiene på dette, i hvert fall i prinsippet. Samtidig er det skapt et ukontrollert forventningspress når det gjelder hvilke oppgaver det offentlige skal løse og hvor samfunnet skal gå inn og garantere ulike typer rettigheter. På lengre sikt er dette eksplosiv kjemi.