Verdens verste tabbe

Robert Sture hadde over to kilo heroin i ryggsekken da han ble tatt av colombiansk politi. Nå går han for andre år på rad pengelens i bakgatene i havnebyen Cartagena - med en dom på 16 års fengsel hengende over hodet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CARTAGENA (Dagbladet): Det er vel ikke lov å dumme seg ut så voldsomt, sier 35-åringen fra Nesodden, og kikker skamfullt ut over havna i den vakre, men brennhete middelalderbyen Cartagena.

For drøye tre år siden var det her han gjorde sitt første bekjentskap med colombianske myndigheter. Siden har livet stort sett vært et kullsvart mareritt.

-  JEG HAR REIST MYE rundt i verden. Like før terroranslaget i New York den 9.11. 2001, hadde jeg fått jobb som skipper og altmuligmann hos et amerikansk firma som driver med dykkerundervisning på Jomfruøyene. Da terrorhysteriet brøt løs, forsvant alle turistene og sjefen vill plutselig bare ha amerikanske statsborgere ansatt. Kontoen ble langsomt tom mens jeg desperat forsøkte å finne ny jobb.

En annen nordmann i Fort Lauderdale prøvde daglig å overtale meg til å bli med på en «hurtig, enkel og nesten risikofri» smuglertur til Colombia.

Da jeg til slutt ikke en gang hadde til billetten hjem, gikk jeg med på forslaget. Honoraret skulle være 20 000 amerikanske dollar når varene ble levert hos mottakeren i Chicago. Vi fikk vite at vi skulle bære under to kilo kokain hver. Under to kilo betyr en øverste strafferamme på seks års fengsel her i landet, ble jeg fortalt.

DET AMERIKANSKE CRUISESKIPET la til for én dag i Cartagena. Vi tok ryggsekkene våre og gikk i land. Det jeg ikke visste, var at kompanjongen min var et velkjent ansikt i byen, og at både amerikansk narkopoliti og colombianske myndigheter visste at han ikke hadde rent mel i posen.

Ryggsekkene våre ble byttet ut med sekker som var ferdig preparerte. Vi fikk også utlevert nye sko, med stoff skjult i sålene.

DA VI KOM TILBAKE til båten, nådde vi ikke en gang landgangen før de sjekket oss. Alt ble plukket fra hverandre. Den ene tolleren stakk lommekniven inn i en søm på ryggsekken min og det begynte å renne ut hvitt pulver. Da var løpet kjørt.

VENTER: 35-åringen Robert Sture fra Nesodden har siden februar i fjor gått alvorlig sjuk i den karibiske byen Cartagena. Han er dømt til 16 års fengsel for forsøk på heroinsmugling. Nå bor han i slummen mens han venter på å kunne reise hjem for å bli frisk. Foto: Asbjørn Svarstad
VENTER: 35-åringen Robert Sture fra Nesodden har siden februar i fjor gått alvorlig sjuk i den karibiske byen Cartagena. Han er dømt til 16 års fengsel for forsøk på heroinsmugling. Nå bor han i slummen mens han venter på å kunne reise hjem for å bli frisk. Foto: Asbjørn Svarstad Vis mer

Amerikanske narkoagenter fra DEA tilbød oss en handel hvis vi gikk med på å legge alle kort på bordet. Vi fortalte alt vi visste og skulle bringes til USA for å foreta overleveringen. Men da vi neste morgen likevel ble satt i varetekt, forsto vi at vi var blitt lurt av amerikanerne.

HAN FORSTO LITE av hva som foregikk under fengslingsmøtet som ble holdt på spansk et par dager seinere. Sjokket var likevel stort, da oversetteren fortalte dem at de hadde båret over to kilo heroin hver.

-  Dette er ikke to forsøk på smugling. Dette er ett felles forsøk på å smugle over fire kilo heroin, sa dommeren - og ga dem 16 års fengsel hver.

MØTET MED DET colombianske fengslet i utkanten av Cartagena ble mildt sagt en ubehagelig opplevelse. Hvis det er 40 grader utenfor, blir det gjerne 50 innendørs. Avdelingene og cellene er overfylte. Alle tjenester og ytelser koster penger i form av bestikkelser. Grov vold er en del av hverdagen. Maten er ubeskrivelig.

-  Etter noen måneder ble den ene skuldra ødelagt under en fotballkamp i luftegården. Det røyk flere senefester og muskler. Siden har den vært ubrukelig og jeg trenger desperat en operasjon. Men også slikt må de innsatte sjøl finansiere, forteller Sture.

I FEBRUAR I FJOR kom han i kontakt med en norsk forretningsmann som har bodd mange år i Cartagena og snakker språket flytende.

-  Han hjalp meg med å få kontakt med dommeren og andre myndigheter. Samtidig var den norske ambassaden i Bogota i gang med en løsning, slik at jeg kunne bli utlevert til Norge og sone resten der.

Men så fikk jeg hjerneblødning og kom på sjukehus. Etterpå konstaterte en lege at sjukdommen skyldes en kronisk lidelse og at jeg med stor sannsynlighet kommer til å bli rammet igjen av nye slagtilfeller. Derfor ble jeg løslatt. Colombianerne torde rett og slett ikke ta ansvaret for meg lenger.

Men betingelsen for å komme ut, var at jeg skulle bli i landet og melde meg for dommeren én gang i måneden. Slik jeg forsto dem den gangen, kom soning av straffen til å løpe videre mens jeg var på fri fot her nede, sier Robert Sture.

MENS VI RUSLER gjennom de trange gatene mellom vakre hus fra kolonitida, kommer folk stadig bortom for å slå av en prat. Sture har åpenbart skaffet seg mange venner i løpet av tida her nede. Eieren av en bar inviterer oss på en gratis øl, og et par eldre karer foreslår å spille sjakk, men selv i skyggen er det for varmt til å stelle med slike sysler denne dagen.

-  EN NORSK DIPLOMAT kom hit i fjor høst for å informere meg om at utleveringen til Norge var klar, og at det mer eller mindre var opp til meg å bestemme når et par norske politifolk kunne tilkalles for å hente meg hjem. I så fall måtte jeg regne med å sone de resterende 11 åra på Ullersmo.

Her i Colombia ville jeg vært klar for prøveløslatelse til neste sommer, hvis det er riktig at «taksameteret» fortsatte å tikke. Jeg var redd for at den lange flyreisen skulle utløse ny hjerneblødning, og ba om å få litt tid på meg til å tenke gjennom sakene.

Da jeg noen måneder seinere ba om å få komme hjem, fikk jeg opplyst på ambassaden at hele prosedyren eventuelt måtte startes helt forfra.

I OSLO HAR ADVOKAT Fridtjof Feydt begynt å nøste opp i Robert Stures sak.

-  Alle dokumenter må først oversettes fra spansk. Min klient må selvsagt regne med å bli undersøkt av politiets egen lege, når eller hvis han kommer hit til landet. Det virker imidlertid som at sjukdommen hans er så alvorlig at han vil bli satt på fri fot igjen relativt hurtig. Dette er jo en mann som risikerer å bli dødssjuk av nettopp den stressituasjonen som et fengselsopphold er, sier advokat Feydt.

-  Ambassaden i Bogota har sendt en søknad til colombianske myndigheter om permisjon til nordmannen, slik at han kan komme hjem. Det colombianske Justisdepartementet vurderer nå hva som skal skje videre, sier pressetalskvinne Cathrine Andersen i Utenriksdepartementet.

-  NÅ LEVER JEG AV penger som familie og gode venner i Oslo sender til meg en gang i måneden. Men de har ikke noen overflod å øse av, så jeg lever på et absolutt eksistensminimum ute i slumområdene.

Jeg håper nå at det skal snart bli mulig å få komme hjem til Norge igjen, og ikke minst å få skikkelig medisinsk behandling før helsa mi bryter totalt sammen. Tre nevrokirurger har gitt meg tre forskjellige forslag til behandling av skadene i hjernen. Det er helt åpenbart at dette inngrepet må foretas hjemme i Norge.

-  OG SEINERE fortsetter karrieren som narkosmugler?

-  Forsøket var det absolutt dummeste jeg noen gang har gjort. Det gjentar seg aldri, sier Robert Stur med et bestemt, men slukkøret uttrykk i ansiktet.