Verdi er parti

Det er ingen tilfeldighet at verdikommisjonen i ett og alt er knyttet til én person: Kjell Magne Bondevik. Statsministeren har skapt en politisk prekestol som både er i pakt med hans innerste overbevisning og partiets mål. Kommisjonen er et springbrett til oppfyllelse av den store drømmen: et stort borgerlig verdiparti bygd på en inkluderende kristelighet. Bondevik har klart det alle partiledere drømmer om. Partiets fanesak er blitt nasjonens viktigste debatt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Statsministerens verdikommisjon blir nå sammenliknet med Thorbjørn Jaglands norske hus. Det er en haltende parallell, og kanskje urettferdig overfor Jagland. Med all sin skrøpelighet var «huset» et forsøk på å se framover. Visjonen ble farlig og uhåndterlig for Jagland fordi den skapte forventninger på et uklart grunnlag. Bondeviks verdidebatt er så langt komplett ufarlig for ham selv. Samtidig bærer den i seg kimen til et gunstigere klima for avfeldig moral og reaksjonære verdier.

  • Bondevik har selv plassert debatten i et tilbakeskuende og nostalgisk leie. Statsministeren fører en kamp mot resultatene av urbaniseringen av det norske samfunnet, og han holder fram tradisjonelle normer og moral som motgift. Men går det an å bekjempe Spice Girls med Margrethe Munthe?
  • Mest talende er at Bondevik vektlegger debatten og prosessen mer enn mål og resultater. En nasjonal debatt som skal pågå i fire år uten truende politiske konsekvenser, er perfekt tilpasset moderniseringen av KrF. Den økende oppslutningen om partiet er nemlig et resultat av to utviklingstrekk som nærmer seg hverandre. På den ene siden har sosial og kulturell fragmentering og fremmedgjøring ført til fornyet interesse for verdier. Samtidig har KrF forlatt sine absolutte og totale moralske standpunkter. De to tendensene er nå i berøring, og ingen vet det bedre enn Bondevik og Svarstad Haugland.
  • I moderniseringen av partiet spiller symboler en viktig rolle. Det begynte med slagordet om at man ikke behøver å være kristen for å stemme KrF. Bondeviks fyrtårn av en sigar har vært så effektiv at statsministerens kontor nå drukner i tobakksgaver. Svarstad Haugland forsterket effekten med sine forsiktige vinglass, kvinneprofil og genuine pragmatisme. I dette ligger et bevisst budskap: Kristelig Folkeparti er nå åpent for alle som søker trygghet i verdier og moral. Også de som mener at moderate mengder av jordisk glede hører livet til. Bondevik har tatt konsekvensen av at det er et lite marked for moralsk totalisme i Norge.
  • KrF fikk uttelling for dette i valget, men viktigst er at partiets velgergrunnlag er i endring. Valgforskere og meningsmålere peker på at nye grupper er på vei til partiet. Den skjeve aldersfordelingen blant partiets sympatisører er kraftig redusert og kvinnedominansen er svekket. Dette er dårlige nyheter for andre partier. Ikke minst er det engstelse i Høyre for at KrF skal overta partiets rest av verdikonservative velgere. Rett nok har Høyre fått Inge Lønning i framskutt posisjon, men professorens intellektuelle briljans er nok større enn den menneskelige varmen han utstråler. Men KrFs verdimonopol kan heller ikke være lett å bære for Senterpartiet og Venstre. Det faller knapt smuler til dem fra det bordet Bondevik har dekket. Fra Venstre merker vi allerede lavmælt ideologisk uro.
  • Statsministerens resept for verdiutviklingen består av en dash ufarlig antikapitalisme, noen kopper med alminnelig humanisme og en knivsodd solidaritet. Alt strødd med et lett flor av finmalt kristendom. Dette er egnet som materiale til byggingen av et stort kristelig-demokratisk parti. Små endringer i blandingsforholdet gjør at det også kan brukes til omsorgsradikal kos i SV. Men vil Bondeviks kommisjon ha noen verdi ut over det?
  • I den politiske retorikken er det et vanlig grep å beskrive virkeligheten slik at den passer med egne ambisjoner og mål. Bondeviks begrunnelse for verdikommisjonen hører til i denne kategorien.