Verdien av dritt

I den amerikanske valgkampen spiller det ingen rolle om påstander om motstanderen er løgn, de kleber likevel.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet): En feiging var han, John Kerry. Da vietnameserne begynte å skyte, løp han sin vei. Han fikk noen fliser i rumpa, men det var mer pinlig enn skadelig.

Dette hevder noen av Kerrys krigskamerater fra Vietnam i tv-annonsene fra gruppa Elvebåt-veteraner for sannhet. En direkte løgn, svarer Kerry-kampanjen.

Akkurat nå er den amerikanske valgkampen fullt konsentrert om hva som hendte om bord på elvebåten PCF-94 i Bay Hap-elva 13. mars 1969.

De to store ressurssterke avisene The Washington Post og The New York Times har begge gått historien grundig etter i sømmene og finner feil og forglemmelser på begge sider. Veteraner som uttaler seg bastant om Kerry, var ikke engang på samme båt som ham, men glemsel og døde kilder gjør saken vanskelig å dokumentere.

RETT ELLER GALT,

for John Kerry er påstandene ødeleggende. Han har bygd hele sin «valgbarhet» på å være krigsveteran og en tøff nok motstander overfor George W. Bush. Meningsmålinger viser at over halvparten av det amerikanske folket har hørt om Kerry-påstandene fra Elvebåt-veteraner for sannhet. Mindre trolig er det at de har hørt om sannhetsgehalten i innslagene, og at det hele er finansiert av Texas-milliardæren Bob Perry, en nær forbindelse av presidentens far og stor bidragsyter til Bush i årets valgkamp.

DRITTKASTING

er en spesialøvelse i amerikansk valgkamp. I et så stort, ugjennomsiktig og politikerforaktende samfunn som det amerikanske, kan selv den feteste løgn være innbringende. Richard Nixon hadde en egen avdeling for skitne triks. Den sto blant annet bak et falskt brev om Maine-senatoren Edmund Muskie, som ekspederte ham unna presidentvalget i 1972. George W. Bush er ingen novise i faget han heller. Da han kjempet mot John McCain i primærvalget i Sør-Carolina i 2000, sørget hans stråmenn for løpesedler om at McCain i hemmelighet var far til et svart barn. Bush nektet selvsagt enhver tilknytning til aksjonen, akkurat som han gjør nå i forhold til Kerry-kampanjen.

DET ER EN

tradisjon at kandidatene selv frakjenner seg ansvar. Michael Dukakis ble knust av Reagan i 1988, delvis på grunn av en annonseserie om voldtektsforbryteren Willy Horton. Den kriminalpolitisk «myke» guvernør Dukakis hadde sluppet Horton ut på prøve og han voldtok igjen. Men forbryterkampanjen hadde formelt intet med det republikanske partiet å gjøre.

DE FLESTE

mennesker sier at de hater negativ reklame, men spør du hvilket nylig valgkamputspill de husker, er det nettopp det negative som har festet seg. De kleber. Det var hovedpoenget til Bush-senior-strategen Lee Atwater: -  Knus og ødelegg, var hans valgspråk. Negativ reklame har dessuten den fordel at den får masse gratis omtale, og at offeret selv får uheldig oppmerksom-het ved å måtte dementere. Lyndon B. Johnson forsto dette. I et av sine senatsoppgjør i Texas ba han rådgiverne sine følge denne planen for å ta motstanderen:

-  La oss spre rykter om at han puler kyr.

-  Men herregud, det gjør han da ikke.

-  Nei, men la oss få ham til å dementere det.