Verdien valgfrihet

I verdispørsmål kan KrF-ledelsen utvise en hovmodighet som byr mange velgere imot, også kristne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KRISTELIG FOLKEPARTIS leder, Dagfinn Høybråten, fikk den siste replikken i en radiodebatt forleden, den formet han som et spørsmål: Er du for valgfrihet, eller er du ikke for valgfrihet? Om svekket hørsel og minne gjør at gjengivelsen ikke er helt ordrett, er det likevel ingen tvil om at jeg fikk med meg både snerten og innholdet. Debatteknisk er en slik sluttreplikk en fulltreffer, vi er alle for valgfrihet, hvordan kan vi da være mot kontantstøtte, som debatten i radioen dreide seg om?Statsminister Kjell Magne Bondevik og Dagfinn Høybråten bruker ofte ordet valgfrihet. Det gjelder særlig i diskusjoner om kontantstøtte. Også andre politikere, ikke minst Carl I. Hagen, argumenterer for at velgerne bør få velge hvordan de vil ordne seg på en rekke områder. Dette er selvfølgelig legitimt. De slipper imidlertid altfor lett unna, kanskje fordi politikerkolleger og journalister ikke er våkne nok i spillet mellom språk og sak - mellom verdier og sak?

VALGFRIHET ER et verdiladet ord, kanskje det mest uangripelige og positive politikere kan benytte seg av. Det er nesten en pleonasme, altså uttrykk som inneholder overflødige ord. En person som er ufri, kan ikke velge. Ordet har imidlertid en selvstendig verdi, og gjentatt mange ganger får det en glans av det hellige over seg, noe overordnet uansett sak. Selv om det ikke var ment slik, kan Høybråtens spørsmål utvilsomt tolkes i denne retningen. Det retoriske knepet ligger i tvetydigheten, forholdet mellom verdien valgfrihet og det sakssvarende i debatten. Motdebattanter kommer i tvil, hva skal de si; de er for valgfrihet, men mot kontantstøtte? Et nærliggende motspørsmål kan da være: Når du så sterkt understreker valgfrihetens betydning, det at foreldrene selv skal bestemme, hvorfor er du da ikke like opptatt av valgfrihet på andre områder, som for eksempel har med barn, samliv og forhold mellom kjønn å gjøre? Ved å gripe fatt i det språklige uttrykket, tappes den retoriske kraften. Vi forstår at den valgfriheten som hylles, er hentet fra Kristelig Folkepartis eget verdiunivers. Andre kan vurdere saken, altså kontantstøtten, ut fra andre, men like verdige verdier. KrF-ledelsen erkjenner ikke alltid dette. I verdispørsmål kan den utvise en hovmodighet som byr mange velgere imot, også kristne.

OGSÅ SAKLIG politisk er bruken av ordet valgfrihet svært problematisk. Det eksisterer ikke valgfrihet i dag. De like valgmulighetene fins ikke. Kristelig Folkeparti foregir en himmel som ikke er. Mangelen på barnehageplasser er nettopp størst i kontantstøttealderen. Målsettingene kan vi ikke lenger stole på. I de to siste stortingsperiodene har Kristelig Folkeparti hatt regjeringsmakt i to tredeler av tida. Dersom partiet hadde utvist den samme energi, engasjement og politiske vilje som i kontantstøttesaken, ville vi hatt full barnehagedekning, og reell valgfrihet. Når partiet ikke har gjort det, bekrefter det historien, den om forholdet mellom det private og offentlige i velferdsoppbyggingen.

FOR DET mektige sosialdemokratiske ledersjiktet innenfor helse- og sosialområdet i de første tiåra etter krigen var samfunnsfellesskapets krav til å hjelpe flest mulig opp og fram, grunnet i solidaritet, likhet og rettferd. Dette var avgjørende for den politiske og etiske tenkningen. Først når det fantes et offentlig tilbud, kunne en privat og ideell livssynsinstitusjon eventuelt få tilskudd til et tilsvarende prosjekt. Slik kom for eksempel Oslo Indremisjon (dagens Kirkens Bymisjon) til å samarbeide godt med Ap-styrte Oslo kommune. Svært mange kirkeledere og kristelige politikere kjempet imot velferdsstatens begrensning av det private. Folk skulle velge selv, fordi det private og med det, samliv, familie og oppdragelse, var områder kristenfolket kunne og ville øve innflytelse over.

SELV OM MYE er endret, øyner vi linjene til dagens konflikter. Mer enn et tradisjonelt velferdsgode er kontantstøtten en tilskuddsordning til det private. Dersom de gamle velferdsidealene hadde vært etterfulgt, ville vi hatt full barnehagedekning. Hvorvidt utgangspunktet tas i samfunnsfellesskapets behov og oppgaver, eller i individets rett og valgfrihet, fordres det uansett både etiske og politisk valg. Det behøver ikke være noen motsetning, men dagens situasjon i KrF røper en uavklart holdning. Her er vi ved kjernen i partiets problemer. Den største delen av kristenfolket, det ganske så alminnelige statskirkefolket, befinner seg både i Arbeiderpartiet og nærmere en vektlegging av samfunnsfellesskapets behov i en rekke politiske saker. Ordet valgfrihet har mindre virkning. Derimot høster det applaus i de relativt fåtallige, men høytropende karismatiske miljøene hvor Carl I. Hagen har slått leir. Når Dagfinn Høybråten snakker om valgfrihet, står han nærmere Carl I. Hagen både politisk og etisk enn han vil være ved.