Verdiene velger

«Det er vi som er Amerika, ikke de andre.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet): Han fyren der borte. Han som kommer ut av firehjulstrekkeren med bluetooth på Armani-dressen, Patek Philippe på armen og håndsydde italienere på beina, han er republikaner, ikke sant? Og paret i matchende allværsjakker og joggesko, han har akkurat mistet jobben hjemme i Idaho, men turen til New York var allerede bestilt og dessuten bor de gratis hos svogeren i Queens, de er demokrater, ikke sant?

MEST SANNSYNLIG

er det omvendt. Den sofistikerte østkystmillionæren stemmer på John Kerry, mens den arbeidsledige industriarbeideren fra Midtvesten er trofast mot George Bush. Den nye kjernevelgeren til partiet, som blir beskyldt for å være kjøpt og betalt av big business, er fra arbeiderklassen. Under forrige valg fikk Bush 80 prosent av stemmene i området kjent som «the Great Plains». Her ligger Amerikas fattigste stater, slike som Oklahoma, Kansas og Utah. Det er her gjennomsnittsinntekten er lavest og arbeidsledigheten størst. Det er her ungdommene trekker sørover eller til de store byene og etterlater seg de eldre og utslåtte. Og det er herfra en stor andel av soldatene i Irak kommer fra.

FOR NOEN TIÅR

siden var de demokrater. Omvendelsen begynte allerede med hippiebevegelsen på 1960-tallet og fikk trolig med seg de siste etternølerne da Janet Jackson viste fram en pupp i pausen på Super Bowl. Men den store vekkelsen skjedde under Ronald Reagan, som drømte høyt om en idyllisk Hollywood-versjon av de gode gamle dager, og fortsatte under de nykonservative på 1990-tallet. Under landsmøtet i 1992 erklærte lederen av det republikanske partiet: Det er vi som er Amerika, ikke de andre.

Det er til disse gudfryktige og konservative velgerne Bush snakker om sin tro og sine verdier. Det er til dem han henvender seg når han i innspurten legger stadig mer vekt på at krigen i Irak - og derfor valget - er et moralsk spørsmål. Underforstått: Det er vi som har god moral, ikke de andre.

I HVER VALGKAMP

skjer det samme. Riktignok snakker republikanerne for ordens skyld litt om business og skattelette, sånn bare for å minne om at det er deres saker, men stort sett handler det om andre ikke-materielle verdier. Bush var trolig strålende fornøyd med at demokratene selv trakk fram abortspørsmålet da Kerry truet med at Bush ville oppnevne høyesterettsdommere som kunne komme til å endre Roe mot Wade, det vil si abortloven. Han mislikte nok heller ikke at The New York Times sist helg framstilte ham som en religiøs fundamentalist, som tror Gud har gitt ham i oppdrag å frigjøre Irak. Selv sa han i den siste debatten om Irak-krigen at Gud vil at alle mennesker skal være fri - uten at verken programlederen eller Kerry turte å stille spørsmål ved en så uhyrlig og paradoksal sammenkobling.

REPUBLIKANERNE

har dessuten gjort homofili til en valgkampsak. Bush vil ha forbud mot homofilt ekteskap inn i grunnloven. Det kommer aldri til å skje - selv de mest homofobe republikanere synes det er en større synd å tukle med grunnloven enn med det de tror er skaperverket. Abortloven blir heller ikke endret. Og Bush rådførte seg nok mer med Dick Cheney enn med Gud da han bestemte seg for å angripe Irak. Men så er det sagt. Holdningene og verdiene hans er lagt på bordet så alle i «the Great Plains» skal vite at presidenten deler deres bekymring for det moralske forfall i mediene og de ukristelige storbyene. Hos «de andre».

Hvis de kjøper retorikken, får de noe helt annet enn de har stemt på. Mellom valgene satser Bush og republikanerne på ganske andre verdier. Da er det privatisering og skattelette til de rikeste, bort med eiendomsskatt og plagsomme fagforeninger. Og nei til å heve minstelønnen. Knapt en politikk som kommer de fattigste amerikanere til gode.

MEN HVA ER

alternativet? Når de ser John Kerry med sin milliardærkone og sine fem luksushjem windsurfe utenfor kakseøya Nantucket, skal de tro at han er bekymret for deres skjebne? Og når de ser hvem som støtter Kerry, utagerende filmstjerner, antikrigs-raddiser og penthousefilantroper, føler de seg heller ikke hjemme i et parti som påstår å tale deres sak.

Livet blir kanskje ikke bedre under George W. Bush. Og de er kanskje ikke enig i alt han gjør. Men han er enig med dem. Det sier han i hvert fall.