Verdiløse Gaza

Mens verden følger Israel ut av Gaza, er sjefarkitekt Ariel Sharon opptatt av å bygge Vestbredden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JERUSALEM (Dagbladet): Mengder av mail er tikket inn i mailboksen de siste månedene: «Hus blir revet i Øst-Jerusalem» er fellesnevneren. Mailene kommer fra israelske fredsorganisasjoner. De prøver å styre vår oppmerksomhet fra Gaza - til Jerusalem og Vestbredden. For det er i Jerusalem og på Vestbredden at anleggsmaskiner, arbeidere, veiplanleggere og politikere som Ariel Sharon er opptatt av å bygge nye nabolag og veier. Denne utbyggingen burde få langt mer oppmerksomhet enn Israels tilbaketrekning fra det ubrukelige ørkenlandskapet i Gaza. For den pågående utbyggingen av Jerusalem og Vestbredden kan gjøre det umulig å snakke om en palestinsk stat i framtida.

VI ER I UTKANTEN av Abu Dis, i Øst-Jerusalem. Her er den sju-åtte meter høye betongmuren snart ferdigbygd. På den ene siden av muren bor det palestinere, som nå mures ute av Jerusalem. På den andre siden bor det også palestinere. Men disse mures inne i Jerusalem - og ute av Vestbredden. Den palestinske beduinfamilien al Qunbar er blant dem som lider under det. Familien bor i en treetasjes generasjonsbolig, på Jerusalem-siden av muren. Problemet er bare at mer enn halvparten av familien har palestinske identifikasjonskort. Den andre halvparten har israelsk id.-  En tragedie. En tragedie, er alt familiefar Muhammad Hussein al Qunbar (55) har å si.Den 55-årige beduinen er vant med å bevege seg høyt og lavt med geitene sine. Nå har han ingen steder å gå. Al Qunbar har nemlig palestinsk id-kort, og har ikke lov til å bevege seg inn i Israel. Etter at muren kom, bor al Qunbar på «israelsk» side av muren. Nå ferdes han derfor ikke lovlig utendørs. Samtidig har kona hans, Aishe, israelsk id-kort. Hun ferdes bare lovlig i Israel - og ulovlig på Vestbredden. «Vi har ikke noe håp lenger. Alt blir bare verre og verre. Den eneste vi har igjen nå, er Gud,» sier mor Aishe.

I DEN SPARTANSK møblerte stua til Aishe sitter hennes mann og fem andre arbeidsføre menn. Der sitter de hver eneste dag. Etter at muren kom, har de ikke lenger arbeid. Uten arbeid, ingen penger. Uten penger blir det heller ikke mye mat til storfamilien. Mennene og Aishe ser tomt ut i rommet. Alt håp synes ute. «Denne familien har all grunn til å være pessimistisk. I området hvor familien bor, er det planlagt en israelsk bosetning,» forteller FN-medarbeideren som viser meg rundt den fordømte muren. Heldigvis for familien al Qunbar, har de ennå ikke fått ordre om å rive huset sitt. De har imidlertid all grunn til å være redde for akkurat det. Hver eneste uke rives palestinske hus i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. Opp kommer israelskbygd infrastruktur som veier og kloakk. Midt inne i det som alltid har vært palestinske nabolag, popper det nå opp jødiske boliger.-  Utbyggingen av bosetningene på Vestbredden, og det som skjer i Jerusalem, kan gjøre det umulig å opprette en palestinsk stat. Utbyggingen av de jødiske nabolagene i Øst-Jerusalem vil og gjøre det umulig å dele Jerusalem mellom Israel og palestinerne, sier presidenten i israelske Peace Now, Yariv Oppenheimer, til Dagbladet.

SIDEN 1992 har israelske myndigheter sagt at de ikke ønsker å bygge nye bosetninger på okkupert land. Men bare siden Ariel Sharon kom til makten, er det opprettet et utall nye bosetninger og utposter. 240 000 bosettere bor nå på den israelskokkuperte Vestbredden, og de kontrollerer over 40 prosent av landet. Mens vi følger tilbaketrekningen fra Gaza, vokser bosetningene og muren seg stadig større. De eneste som merker noe til det, er palestinerne. De mures sakte, men sikkert inn i stadig mindre båser. I Abu Dis er det fremdeles to små åpninger i muren mot Øst-Jerusalem. Her lurer daglig al Qunbar-familien og de andre palestinerne i Abu Dis seg mellom mur og piggtråd, fra øst til vest. Det handler om å gjøre det palestinerne i Øst-Jerusalem har gjort i generasjoner: gå på jobben, møte venner, gå til legen eller posten. Men i bakhodene deres surrer hele tida frykten. Frykten for at palestinere flest ikke lenger får tilgang til byen sin, Øst-Jerusalem. Frykten for at det palestinske folket er i ferd med å bli ufrivillig skilt. For alltid.