Verdiløse monstre

Fyll, porno, rasisme og skadefryd: Tema som skapt for musikaler.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvis jeg var deg så ville jeg ha kjøpt en øl til meg, synger Goggen, Kleggen og Knugern i Torshovteatrets glimrende forestilling «Verdiløse menn». Oppsetningen representerer en sjelden fornyelse av musikalsjangeren, som oppleves som håpløst gammeldags av de fleste over ti og under tretti. Øyeblikket der hovedrolleinnehaveren går fra å snakke til å briste ut i sang krever en helt spesiell velvilje og forståelse hos publikum. «Verdiløse menn», der rockemusikere står på scenen og akkompagnerer skuespillerne, er et unntak, som bygger på bevisstheten om at karakterene ble født i Christopher Nielsens tegneserier og broren Jokkes rocketekster.

FORNYELSE av musikalsjangeren er den store nøtta for New Yorks Broadway og Londons West End. At teatersalongene fylles kveld etter kveld er sentralt for turisme og annet næringsliv i storbyen. De største britiske musikalene tjener inn mer penger på verdensbasis enn de største Hollywoodfilmene, og kommersiell teaterdrift er større enn filmindustrien i Storbritannia. En undersøkelse viser at to av fem publikummere i West End kommer utenbys eller utenlands fra, og at de følger anbefalinger fra bekjente. De mest kjente musikalene ble laget for minst 25 år siden - Les Misérables går i London på 23. året. Mange som går og ser den er blitt sendt dit på oppfordring fra sine besteforeldre.

FATTIGDOM (Les Misérables), mord (Chicago), ensomhet (Phantom of the opera) og arbeidsledighet (A Chorus Line) representerte i sin tid nye tema for en sjanger som ropte på fornyelse, preget som den var av struttekjoler og steppesko. Men nå som i-pod-generasjonen utgjør et potensielt publikum, trengs det nye grep. Avenue Q, som vant alt som var å vinne av teaterpriser da det kom til Broadway i 2003, og i dag går både der og i London, er spesialskrevet for «folk som heller ville dø enn å gå og se Oklahoma!». Forestillingen handler om menneskene i en liten gate aller ytterst i avenyalfabetet i New York. De er arbeidsledige, blakke, frustrerte og på vei til å bikke 30-års grensa.

«IT SUCKS to be me», «Schadenfreude» og «Everyone’s a little bit racist» er titler på sangnumrene, i tillegg til showstopperen «The Internett is for porn», framført av et dokkemonster som i grafiske vendinger beskriver hvorfor han er så mye «på nettet». Som anmelderen i Sunday Times konkluderte: «Det er påtrengende, vulgært, puerilt, iblant direkte obskønt, og jeg elsket hvert minutt». Avenue Q fortelles gjennom en blanding av mennesker og dukker, en slags Sesam Stasjon for voksne, sterkt inspirert av Muppet Show.

AVENUE Q har hittil gått 1894 ganger på Broadway og Londonversjonen har gått siden sommeren 2006. Det er et stykke igjen til rekordholderen Les Misérables. Den er til gjengjeld oversatt til 21 språk, satt opp av 56 profesjonelle teatre (inkludert Det Norske Teatret i Oslo) og sett av over femti millioner mennesker. Sanger fra forestillingen har vært brukt til å gjøre reklame for amerikanske styrker i Golfkrigen, illustrere folkeopprøret på Den himmelske Freds plass og backe Bill Clintons presidentkandidatur i 1992. Den politikeren som i stedet velger «It sucks to be me» eller en av Jokkes ølsanger som sin valgkampsang, hun får min stemme.