Verdiskala i kilo

Kanskje sitter Aqua-Lene på Taiwan og hyler av latter. I VG har Kjendis-Norge uttalt sin forakt for hennes silikon i puppene-operasjon. Jeg tviler. En geléfylt wonderbra kan gjøre underverker under en T-skjorte i våre dager. I neste uke kan hun stille flatbrystet igjen og vise oss fingeren. Den har hun vist oss før, da med en tulleforlovelsesring.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Cultural jamming» kalles det når man iscenesetter egne nyheter, lager falske reklamer og i det hele strør sand i informasjonssamfunnets maskineri.

Ekte eller ikke, burde hun eller burde hun ikke? Det interessante er hva som ligger bak behovet for å øke brystmålet. Svaret er mer sammensatt enn at gutta vil ha det. For det første er det sjelden at naturen utstyrer en mager kropp med store bryst. For det andre gir vår tids karikerte kvinnekroppideal næring til en uendelighet av misnøye med seg selv. Dagens pefekte kvinnekropp er nesten umulig. Det er en gutt med pupper. Lange bein, smale hofter, flat mage og - bryster.

  • For noen uker siden deltok jeg på seminar med tittelen «Feminisme i dag?». Påfallende mange tok ordet og snakket om tynnhetstyranniet, både overfor dem selv og deres små døtre. Flere av dem følte seg utrolig provosert over å bli målt i en verdiskala i kilo. De fortalte om møter med gamle klassevenninner etter 10 og 20 år. Hvem som fikk mest beundring. Hun som ble lege, hun som fikk fire barn eller hun som flyttet på landet? Svaret var hun som hadde holdt seg tynn.
  • I sin bok «Uro» skriver Finn Skårderud at det å være tynn i vårt samfunn handler om å ha kontroll. Ekstremutgaven av denne kontrollen er anoreksi. På den andre siden er fedme blitt et uttrykk for moralsk forfall. I de rette miljøene i California er det en større synd å spise en sjokolade enn å være utro. Tabuene er flyttet fra én kroppsåpning til en annen. Mens seksualiteten trivialiseres, blir munnen og kontrollen av appetitten det nye organet for symbolsk å markere selvkontroll, skriver Skårderud.
  • Det er flere iøynefallende paradokser i hysteriet rundt kroppen.

Knapt noen gang har individet stått så sterkt som nå. Vi lever i individualismens tidsalder. Likevel forsøker vi å presse oss inn i en spesiell kroppsform. Hvorfor virker ikke individets frihet i forhold til vekt og størrelse? Noen få kvinner står fram som uavhengige og glade med sine mange kilo. Vi tror dem ikke. Og ganske riktig, i neste øyeblikk viser de seg fram nedslankede og lykkelige.

  • Kvinner i dag har en frihet som deres bestemødre ikke engang kunne drømme om. Samtidig har de fått en ufrihet de samme bestemødrene ikke engang tenkte på. Dagens kvinner har fått tildelt mer rigide idealer for kroppsfasong enn noen annen generasjon. Kroppsfikseringen er overveldende. Tenåringsjenter som har alt og alle muligheter i livet, truer med selvmord dersom de ikke får silikon i brystene, eller inngår kontrakt med kjæresten om at han skal slå opp dersom hun legger på seg.
  • Også møtet med den praktiske virkelighet er et paradoks. Skårderud skriver at frykten for fettet ødelegger langt flere liv enn antall nordmenn som døde under den andre verdenskrigen. Om lag halvparten av alle norske kvinner er til enhver tid på slankekur, likevel er både kvinner og menn i Norge blitt større og tyngre. Vi veier mer enn før. Dette har markedet for lengst oppdaget. Flere store kleskjeder har nå egne serier for store damer, under navn som «Big is beautiful» eller «XLNT». I møtet med store butikkavdelinger fylt av svære klesplagg i elegante stoffer blir tynnhetsidealet enda mer absurd.
  • Jeg håper at Aqua-Lenes nye pupper er et stunt, at hun skal vise oss fingeren. Men det er lite sannsynlig. 340 gram silikon i hvert bryst skulle være nok for å bli «ideal». Et ørlite lys er det at idealene skifter. Marilyn Monroe blir av mange menn betraktet som tidenes mest sexy kvinne. Hun var ganske rund. I dag ville hun ha blitt kjeppjaget fra ethvert modellbyrå. Hun brukte størrelse 42.

eva.bratholm@dagbladet.no