Vern mot tro

FN har kritisert norsk skoles binding til statsreligionen, foreløpig med liten virkning. Utvalget som vurderte det nye kristendomsfaget KRL (kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering) etter tre år, levner det lite ære.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Verdikommisjonen og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, der også statskirken deltok, har nylig kritisert både KRL og skolens kristne formålsparagraf. De foreslår en ny: «Skolens opplæring skal bygge på den kristne og humanistiske kulturarven, gi rom for religiøst, livssynsmessig og kulturelt mangfold, og gjøre elevene fortrolige med fellesmenneskelige verdier.»

Med skolereformen sin hadde Ap anledning til et prinsipielt oppgjør med statsreligionens forunderlige, foreldete juridiske makt over skolebarn. I stedet gjorde de det motsatte: Allierte seg med KrF og Sp om å fjerne foreldreretten, og med den det vesle som fantes av individuelt livssynsvern for skolebarn. I mediene var Ap's førstelinje for rettferdiggjøring en påstand om at skolens formålsparagraf er sovende og KRL et såkalt kunnskapsfag. (De lot seg ikke affisere av at KrF framstilte KRL som et kristent fag.) Men under stortingsforhandlingene var tonen en annen: Det ble påstått at religionsfaget i skolen er et spørsmål om å la det livssynsmessige flertallet få bestemme over mindretallet eller omvendt, og Ap ga følgelig flertallet forrang.

Merkelig

Det er en merkelig virkelighetsframstilling. For det første framstiller Ap skolens statskirkelige lov som en rettighetslov, mens den faktisk er en tvangslov. For det andre synes da faktisk Ap å påstå at Norges menneskerettighetsforpliktelser både kan og skal oppheves ved flertallsavgjørelse? Og hvilken flertallsavgjørelse: ikke en folkeavstemning, men ved at et politisk parti påberoper seg å representere et folkeflertall (ca. 80%) som i stor grad ikke stemmer på partiet! (Ikke-statskirkemedlemmer som har stemt Ap, har kanskje tatt innover seg at Ap ikke nødvendigvis representerer dem?)

KrF, Ap's allierte, protesterte ikke. Men da KrF kom i regjering, begynte de straks en akselerert godkjenning av kristne privatskoler mens de viste til respekten sin for nettopp den foreldreretten de nylig hadde hjulpet Ap med å fjerne i den offentlige skolen. KrF er altså motstandere av ikke-kristnes rett til ikke å påtvinges et kristent skolefag, men tilhengere av kristnes rett til å velge en annen kristen opplæring for barna sine enn den statlige. Grovt sett tror jeg det er slik: Åpenbart har vi nå to politiske partier med (respektive) kristne ambisjoner for folket, innbefattet en vilje til menneskerettslig pragmatisme. Løselig sett fant de hverandre i religiøse planer for fellesskolen fordi det de var enige om, var at skolebarn ikke skal ha menneskerettsvern mot kristen tro - eller politikere.

Umyndiggjøring

Minner ikke dette om tidligere tiders offentlige umyndiggjøring av «de andre»? Men våre dagers politikere har jo redskapen og målestokken for å forhindre nye overgrep, nemlig menneskerettighetene som de ikke vil bruke. Ap's nylige gjenbruk av «KRL-metoden» for å få gjennom en lov om varetektsfengsling, tyder på det: Istedenfor å få en selvstendig menneskerettslig vurdering av loven, vil de innføre den som en treårig prøveordning, med vurdering etterpå. På mystisk vis blir det dermed uviktig (for Ap) at loven kan innebære et institusjonalisert brudd på enkeltpersoners menneskerettigheter i løpet av de tre årene. Dessuten - når prøveperioden er over, viser det seg kanskje å være vanskelig å endre på en ordning som er så godt innarbeidet?

Kjempeskritt

En formålsparagraf for skolen som den nevnt innledningsvis, synes å være et kjempeskritt for menneskerettighetene, men også den forholder seg til religioner og tradisjoner heller enn til barna selv. Er det godt nok? Bør vi ikke snart kreve at barn eksplisitt får det rettsvernet de faktisk har krav på? Bør ikke FNs barnerettigheter som Norge faktisk har sluttet seg til, snart implementeres, og relevante barnerettigheter - inklusive barns tros- og åndsrettigheter - omsider integreres i skoleloven?