Vern om kulturen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Når de økonomiske strukturene faller sammen og markedet blir globalt, er det en tendens til at menneskene trekker seg tettere sammen i det lokale. De gjenoppdager en identitetsfølelse som tidligere ikke var så påtakelig. Slik innebærer det moderne liberaliserte samfunnet et paradoks: Det tenker globalt i økonomien og lokalt i kulturen.
  • Men dermed svekkes institusjoner som gjør oss til en nasjon. Dialektene utjevnes nok takket være mediene som fortsatt formidler en av de to riksnormene. Men samtidig påvirkes våre nasjonale språk nettopp gjennom de globaliserte mediene. På andre områder er det det lokale som hegnes om, også av våre folkevalgte. Vi har sett det klart under debatten om nytt operahus i Oslo. Mange politikere har vært påpasselige med å antyde at det egentlig ikke er behov for en slik nasjonal institusjon. Det er viktigere å dyrke fram en lokal identitet enn en nasjonal. De har åpenbart ingen sans for at det er viktig å beholde en nasjonal identitet. Ja, ofte har vi inntrykk av at de ikke ser behovet for kulturelle uttrykk i det hele tatt, i alle fall hvis kulturtiltak kan settes opp mot en veistump eller en sykehjemsplass. Kultur er ingen selvstendig kategori i politikken. Vi har knapt en stortingsrepresentant i dag som fortjener betegnelsen kulturpolitiker. For 15 år siden var det mange som aspirerte til en slik betegnelse.
  • Det er derfor befriende å lese intervjuet med tidligere kringkastingssjef og Ap-politiker Einar Førde her i avisa torsdag. Han går i rette med dem som stadig vil ha omkamp om operaen, og som også ellers egentlig ikke har noe kulturpolitisk helhetssyn. De forstår ikke sammenhengene i det som skjer: at når økonomien åpner seg globalt og de nasjonale symbolene svekkes, så må det etableres nye til forsvar for det norske. I et politisk miljø der «visjonært» er et skjellsord og «jordnært» et honnørord, har den kulturen som underbygger den nasjonale identiteten, små muligheter. Men uten at vi verner om den nasjonale kulturen, stiller vi oss åpne for den kommersielle internasjonale kulturen, det vil si den amerikanske. Da blir det lite igjen av «det norske» selv om man fortsatt synger i mannskor i Berlevåg og har lokal revy på Steinkjer.