Veronicas brev

Brev fra Veronica Orderud til filosofiprofessor Egil A. Wyller.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

24.03.2002

Jeg er selvfølgelig helt bunnløst fortvilet nå. Jeg var forsåvidt ikke uforberedt på at noe slikt kunne skje, mistanken begynte å gro da jeg så at media fortsatte sitt korstog mot oss med uforminsket styrke. Prof. Gudjonnson fortalte meg helt åpenhjertig at han var redd, han hadde aldri i noe land opplevet at en jury ble satt under et slikt press for å domfelle, både fra media, men også politisk m.h.p. juryordningens fremtid. Jeg hadde bestemt meg for å gi opp livet nå, jeg er sliten, skuffet og desillusjonert. Jeg vil ikke leve i et samfunn som tillater at mennesker er så onde mot andre.

Jeg er ikke overrasket over det, jeg er jo et tenkende menneske. Historien er full av eksempler på at massesuggesjon har påvirket holdninger og ført til ondskap og ødeleggelse. Tenk på Bibelen, via hekseprosesser og slaveri til jødeutryddelsene og etnisk rensing på Balkan. I tillegg skjer det hver dag mot enkeltmennesker, som er for små til å få plass i historiebøkene. Dette er ikke et forsøk på å gjøre meg selv og saken vår viktigere enn den er, men et forsøk på å forstå psykologien i den.

Jeg tror ikke det har noe for seg å klandre noen spesielt for det som har skjedd. Selvfølgelig kan jeg aldri tilgi Kristin for den smerte hun påfører Per, meg selv, mamma og hele Pers familie. Men, likevel, det er «systemet» som lar henne gjøre nettopp det. Frode (Sulland) hadde noen retningslinjer for rettspsykiatriske undersøkelser i det juridiske utdraget sitt. Der ble det listet opp ca. 20 punkter som brukes for å karakterisere og diagnostisere psykopati. (Han brukte noe av dette i prosedyren sin.) Da jeg leste det, var det som å lese en beskrivelse av Kristins personlighet spesielt!

Likevel er det jeg som er/har fått rollen som psykopaten i denne saken. At man skal kunne legge Kristins og Lars forklaringer til grunn uten en rettspsykiatrisk observasjon er helt utrolig etter min mening. Dr. Haugsgjerd og prof. Gudjonnson er begge av den oppfatning at de (K og L) har personlighetsavvik, og at de derfor naturlig nok ikke frivillig vil la seg undersøke. Problemet er at de i det hele tatt har anledning til å nekte.

Jeg har fått informasjon fra de innsatte og ansatte her som går på at Kristin har tatt dette med knusende ro, men at hun er fornøyd fordi hun også fikk dømt oss. Dette må jeg leve med, jeg kommer aldri til å glemme Pers ansikt da juryformannen svarte ja på skyldspørsmålet. Men, igjen, det var neppe mange som syntes synd på kjetterne og heksene da de ble brent på bålet heller, folk stod vel snarere i kø for å få lov til å tenne på.

Vi har nok vært for naive når vi har tenkt at disse jurymedlemmene ville la være å lese aviser og se fjernsyn underveis. Dette har nok vært mennesker som i stedet for å bli indignert over media, har latt seg korrigere av dem. Vi må innse at svært svært mange er så til de grader påvirket av den historien som media har skrevet, at de ikke evner noen selvstendige tanker i selve materien. Vi som kjenner saken, vet jo at dette egentlig betyr at Per og jeg skal ha drept tre mennesker kaldblodig for rundt 300000,- kroner!! Det er sakens kjerne, selve realiteten. Jeg forstår at det kan være vanskelig å se andre motiv, og alternative løsninger, men de finnes. Politiet har jo ikke vært interessert. De har ikke etterforsket bilsporet, og nå sist, barnålene, fordi de ikke vil at noe skal ødelegge historien.

Du har selv vært til stede i retten, så du vet at det ikke har kommet frem noe der som utgjør tilstrekkelig bevis for en domfellelse. Det har jo stort sett vært surr, rot, narkotikapåvirkede kriminelle, synsing, magefølelse osv. De skikkelige menneskene som vitnet, har jo vitnet til fordel for oss. Derfor tror jeg det er «historien» som har felt oss. De fleste har jo fått med seg den dårlige politietterforskningen og samarbeidet mellom politiet og media som har ødelagt så mye. Cato (Schiøtz) sa for en stund tilbake at den jusstudent som tror det norske politi og påtalemyndighet er objektiv slik lovens bokstav tilsier, han får seg en real kalddusj i møtet med virkeligheten. Det har i alle fall jeg fått.

Jeg tror nesten ikke jeg kan beskrive hvor vondt det er å sitte og høre på mennesker som kjemper med nebb og klør for å få deg dømt for noe du ikke har gjort. Jeg er sjokkert over mangelen på redelighet. Kjærvik er selvfølgelig å klandre, han må ta mye av skylden for dette. Aktoratet likeså, det å vinne blir så mye viktigere enn å være skikkelig.

Tenker bl.a. på påstander om Davids sokk bak kårboligen, til tross for at man vet at David var 4 år og sokken er størrelse 38! Videre at jeg skal ha lurt de psykologiske testene ved å søke informasjon på biblioteket og på Internett, selv om aktor vet meget godt at man verken har tilgang på bibliotek eller Internett uten streng kontroll i et fengsel, men man spekulerer i at vanlige mennesker ikke vet dette. Jeg har masse eksempler, skal ikke trette deg med dem, men denne grunnleggende uredeligheten har sjokkert meg.

Det krever nok adskillig mot å si nei i en sak som denne. Det er nok mye lettere å møte venner, familie og samfunnet igjen når man har gjort det mange forventer av en. Dette om at det er bedre at 10 skyldige går fri enn at en uskyldig dømmes er jo snudd på hodet i Norge de siste årene. Man er blitt livredd for at en skyldig skal gå fri, og derved åpnet for indisier og magefølelse. Bevis burde være konkret og udiskutabelt, som i de fleste andre land i Europa og USA. Vårt system gjør også at politiet ikke behøver å lære seg å etterforske, de trenger simpelthen ikke gjennomføre noen etterforskning av særlig kvalitet for å få folk dømt.

Videre tror jeg mye av dette skyldes den intellektuelle forsøplingen som vi opplever så sterkt i dag gjennom disse reality TV-programmene og kulturen rundt dette. Vi har for mange blitt reality TV-stjerner, vi er ikke lenger mennesker av kjøtt og blod. Folk reagerer med forbauselse når vi gråter eller viser følelser. Vanlige mennesker er i så stor grad selvsentrerte at de mangler evne til empati.

Jeg har sett noen klipp fra disse TV-serier som har skyhøye seertall, og dersom det er et representativt utvalg av norsk ungdom som er med der, så har vi grunn til å gråte. Men, igjen, jeg tenker som Øverland: «du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv».

Vi har et Storting fullt av mennesker som mener noe om det meste, men å mene noe om noe så vesentlig som rettssikkerhet for individet, nei, det har de ikke mot til. Det er mye mer interessant å diskutere hvorvidt der er «harry» å handle matvarer i Sverige!

Jeg er så trist så trist, ikke bare over min og Pers skjebne, men over menneskene og systemet.

Sigrid Undset lærte meg et sitat fra Sagaen om Kong Arthur og ridderne av det runde bord som jeg har blitt så glad i. Dette er meget omtrentlig gjengitt:

«Selv om seder og skikker forandres mye etter som tiden og århundrene går, forandres ikke menneskenes hjerter.»

Kan du tenke deg noe mer sant? Vi er like dømmesyke, ignorante, intolerante og onde. Videre like fulle av sjalusi og mindreverdighetskomplekser. Når du kjemper mot «systemet», kjemper du mot alt dette. Det er en umenneskelig tøff kamp. Vi er ressurssterke og har mange ressurssterke, flotte mennesker rundt oss. Likevel, jeg vet bedre enn noen hvor tøft det er, og jeg vet ikke om jeg klarer det. Hvordan kan Gud gi vanlige mennesker sånne bører? Hva er meningen med det? «Alt som ikke knekker deg, gjør det sterkere,» men dette er egnet til å knekke en.

Vel, igjen, takk for alt du har gjort for oss.

Med vennlig hilsen

Veronica Orderud