Vestens demokratiparadoks

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

”Vil man være aktør, har man sin fulle demokratiske rett til de - men de innebærer en ny type ansvar med alvorlige implikasjoner”, skriver Janne Haaland Matlary i sitt innlegg ”Taliban på tinget” i Dagbladet 7. desember. Matlary benytter seg her av simpel polemikk, i Bush-klassen, for å beskrive hva hun mener er sakens kjerne. ” Enten er du med oss - eller så er du med Taliban.” Dette burde ikke være en professor i statsvitenskap verdig.

Denne debatten kan ikke bare handle om norsk tilstedeværelse i Afghanistan - eller ikke. Vi trenger en mer omfattende debatt om Vestens rolle i den muslimske verden. De må få utvikle en egen identitet. Hvordan kan vi i Vesten bidra til dette?

Matlary avslutter sitt innlegg med å hevde at ”dette ikke er et felt for amatører” - mulig det, men de er heller ikke et felt for arroganse. De er bred enighet i forskerkretser om at vestlig dominans gjennom kolonitiden er en grunnleggende referanseramme for radikal islamisme.

Noe av den sterkeste kritikken mot Bush-administrasjonen og Vestens rolle i Midtøsten generelt - kommer fra konservative i USA .De peker på verdenshistorien som tydelig viser at et nasjonalt demokrati bygges gjennom århundrer - der skikker, tradisjoner og identitet sakte, men sikkert vokser frem og korrigeres. Kolonialiseringen har frarøvet store deler av verden denne naturlige progresjonen mot en egen identitet - og de er en monumental – ja kanskje umulig oppgave å bygge et samfunn utenfra.

Religionshistoriker Torkell Brekke tar opp viktige spørsmål, i denne sammenhengen, i sin nye bok ”Hva er fundamentalisme”. Han påpeker at imperialistene frakoblet religionen fra den politiske makten. Vesten foretrakk militære og byråkratiske lederne som de lettere kunne kontrollere - og gjennom kolonitiden har den religiøse frustrasjonen vokst seg svært sterk. Målinger i arabiske land har vist at ved frie valg hadde islamistene vunnet klart - dette kom tydelig frem ved de palestinske valget i fjor. Mange muslimer ønsker demokrati, men på sine egne premisser.

Professor i statsvitenskap Bjørn Erik Rasch mener da også å finne en klar sammenheng mellom manglende demokrati og radikal islamisme. Ingen av de arabiske landene i Midtøsten er demokratiske. I disse vestlig-støttede autoritære regimene har opposisjonen svært få, eller ingen åpne kanaler utenom den religiøse. De moderate kreftene blir derfor klemt mellom regimets makthavere og islamistiske krefter.

Vi har med andre ord, gjennom kolonitiden, kommet i en håpløs situasjon - åpner vi for fullt demokrati, på muslimenes egne premisser, vil resultatet bli sharia-stater – gjør vi det ikke vil dette føre til mer terror og sterkere religiøs og politisk frustrasjon. Alternativet er det Torkell Brekke kaller ”en snillere kolonialisme” – men en slik strategi vil kreve enorme ressurser og tålmodighet – og selv ikke da kan vi være sikre på å lykkes. Dessverre synes ikke haukene i Washington å besitte denne tålmodigheten.

Kari Vogt skriver dette i sin bok ”Hva er islam” (-07):

”I dag byr shia-sunni-dialogen på langt større og vanskeligere utfordringer enn dialogen mellom muslimer og kristne.”

Etter invasjonen av Irak (-03) har de latente motsetningene mellom sjia og sunni-muslimer blusset kraftig opp i hele Midtøsten . Den voldsomme sunni-dominansen i den arabiske verden har ført til at Iran støtter sjia-muslimene i Irak - mot den sunni-muslimske overmakten.

Ingen splitt og hersk-strategi kunne ført til et ”bedre” resultat. Den amerikanske militærstrategen Dr Edward N Luttwak hevder i en artikkel i ”The Wall Street Journal” 10. januar i år at ”USA ikke har skaffet seg denne posisjonen gjennom et djevelsk machiavellisk spill, men ”by accident.” Resultatet er nøyaktig det samme, skriver Luttwak.

Mye tyder altså på at amerikanerne ikke lenger arbeider for demokrati, men for ”stabilitet” i regionen. Sjia-muslimer og sufister blir forfulgt over store deler av den arabiske verden, men spesielt i Saudi-Arabia der de ultrakonservative wahhabittene regjerer. Utenriksminister Condoleezza Rice og forsvarsminister Robert Gates har vært på rundreise blant sunni-regimene i den arabiske verden, blant annet i Egypt og Saudi-Arabia - dette for å samle støtte i kampen mot de sjia-muslimske Iran.

Med seg i kofferten hadde de våpenleveranser verdt flere titalls milliarder kroner. Dette skjer samtidig som Saudi-Arabia meget overraskende begynner å spille en sentral rolle i Palestina-konflikten – tilfeldig - neppe. Saudi-Arabia har sammen med de andre sunni-regimene ytret stor frykt for at Iran skulle bli for dominerende i regionen og etter revolusjonen i 1979 delte amerikanerne denne bekymringen. Linken Riyadh-Washington er overtydelig. Kan resten av verden akseptere denne kyniske politikken?

”Tilfellet USA” burde være kjent for mange - hva gjør vi når den største og sterkeste gutten i gaten, som passer på oss, viser seg å være en kynisk bølle? Det er ikke enkelt å være liten og veik. USA besitter over 90% av den militære slagkraften i NATO - så vi andre har vel ikke andre valg enn å dilte med og drømme om at en demokrat flytter inn i Det hvite hus etter neste valg. Det er kjipt å være liten – særlig når man er feig